Ti bud for universitetsreform

Statsråd Jon Lilletun er en mann som taler varmt om De ti bud. Jeg tror han lytter til krisetegnene i universitets- og forskningssystemet (de gjelder jo også høgskolene). Statsråd Lilletun kan nå skrive sitt navn inn i norsk forskningshistorie ved å ta noen kraftfulle politiske grep i universitetskrisen.

Jeg utfordrer ham til å føle den samme handlingsforpliktelse overfor disse timelige ti bud om universitets- og forskningsreform som han har overfor de første. Jeg skulle ønske han hadde overskudd til å kommentere dem midt i sin travle hverdag.

Gudmund Hernes tror det kommer dype kutt i tiden som kommer. Han samlet høgskolesystemet og åpnet høyere utdanning for så å si alle. Det er ulike meninger om hvor vellykket det var. Det er liten tvil om at var universitetene som tapte mest i den prosessen. Nå er tiden inne til å gjenreise de norske universitetene som sentra for selvstendig forskning og forskningsbasert undervisning. Her er mine Ti Bud, i fallende viktighet:

*Første bud: Hold opp med dobbelkommunikasjonen i forhold til universitetene.

I forhold til de oppgaver som er pålagt universitetene er de åpenbart underfinansiert. Et mål må være å komme opp på vanlig OECD-nivå i forskningsinnsats. Der ligger Norge klart under nå. Look to Finland! Der satset de på forskning da de hadde dårligst råd. Fortsetter disse vilkårlige kuttene kommer det til å spre seg en stemning av kynisme og desillusjon på de høyere lærestedene. Alle innser myndighetens avveiningsbehov, men å la pengene slavisk følge studenttallet fører ikke til rasjonell beslutningsfatning. Plutselig kan enkelte fag bygges ned _ og så igjen er interessen der men miljøet brukket opp. Det er meget lett å oppløse et fagmiljø, det tar år å bygge det opp igjen. Og misforholdet retorikk/handling synes jeg etter hvert er pinlig for en kulturnasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

*Andre bud: Gjenreis stipendiaten!

Nå er forskningsrekrutteringen ille ute. Det er fantastisk å lese om de 50 ledige professorater i medisin og dramatiske lønnsforskjeller mellom universitetsforskere og folk som går rett ut i jobb etter eksamen. Det universitet som ikke passer nitid på forskerrekrutteringen driver med avskårne blomster og legger seg snart øde intellektuelt. Mine forslag er: -Tenk gjennom uforutsette virkningene av opprykksordningen til professor som gjør det vanskelig å få reelle førsteamanuensis-stillinger ferdige doktorkandidater kan søke på. Bør enkelte stillinger reserveres for nye doktorkandidater? -Tenk gjennom hele forskerløpet på nytt. Ofte klarer ikke universitetene å holde på folk i overgangen doktorgrad/stilling. Bygg ut post-doc-ordninger som tar vare på talentene. Tenk helhet fra bunn til topp. -Send folk ut, ikke la dem gå her hjemme for lenge. Før vandret studentene rundt på de europeiske universitetene. Mye er gjort, men mer kan gjøres for å få nordmenn ut.

*Tredje bud: Gjenreis heltidsstudenten.

Det er klart det er vanskelig å brenne for erkjennelse etter seks timer på Rema 1000 (men studentene kunne jo tenke etter om deres forbruksnivå kanskje er litt for høyt). Norsk studiefinansiering hører ikke til de beste i Europa. Det synes som om reformer sitter langt inne, men saken bør gis høyeste prioritet. Kampen for høyere stipendandel bør koples til kampen for høyere krav om kvalitet på alle nivåer.

*Fjerde bud: Tenk gjennom arbeidsdelingen universiteter/høgskolene på nytt.

Her tar jeg en standpunktendring. Jeg er overbevist om at det var galt å foreslå å legge grunn- og mellomfagsundervisningen til de regionale høgskolene, enda jeg fastholder at i den trengte situasjonen som universitetene har vært i, ville mange fått det bedre der enn f.eks. på Blinder. Men det hindrer ikke at universitetene må dyrke sine fortrinn og sine spesielle oppgaver, som er og forblir hovedfag - og doktorgradsundervisning - og forskning. Vi trenger en graduate school etter beste amerikanske mønster for doktorgradsstudier. Bør den være nasjonal? Bør alle universitetene tilby doktorgradsstudier i alle fag? Bør alle universitetene tilby doktorgradsstudier i alle fag? Vil ikke kvaliteten tjene på en arbeidsdeling? Har Mjøsutvalget kraft nok til å tenke nytt og nasjonalt, eller blir det hele et velberegnet slag i luften?

*Femte bud; Rust opp universitetsbibliotekene.

Biblioteket er universitetets hjerte. Der gjør personalet som best de kan, men åpningstider og midler til nyinnkjøp er områder der de kan bli bedre. Uten bøker og ikke minst tidsskrifter blir et bibliotek en sarkofag. Etter hvert som undervisningen må bli mer skrive- og forskningsorientert blir bibliotekenes evne til service en nøkkelfaktor.

*Sjette burd: Tenk gjennom om det er på tide å innføre en collegemodell etter britisk-amerikansk mønster.
Kjell Flatin har rett: Vi må slutte å ha fordommer mot det angloamerikanske utdanningssystemet i dette land. USA er så mye, og har også det beste. Hovedproblemet i Norge i dag er at universitetet ikke har tenkt nøye nok gjennom sine undervisnings- og eksamensformer i møtet med studenteksplosjonen. Å omgjøre de neder nivåer etter anglo-amerikanske modeller vil gi en rekke fordeler. Endelig eksamen bygges opp av en rekke seminarer der den enkelte lærers forskningsinteresser bringes nærmere studentene (opplegget av seminarene overlates den enkelte lærers forskningsinteresser bringes nærmere studentene (opplegget av seminarene overlates den enkelte lærer etter visse mål, og valgfriheten ivaretas gjennom et stort utbud av seminarer). Studentne følges bedre opp på denne måten, undervisningen blir mer skrive- og prosjektorientert, studentene mer selvstendige og mindre pensumfiksert, det hele smidigere. Fokus kommer mer på prosessevaluering undervis, mindre på de enorme ritualer av eksamensprøving på slutten, som så mange utenlandske observatører har sett på som en svakhet ved det norske system. Hos oss kommer i tillegg en meget viktig gevinst: Vi slipper de gjenoppdukkende lokale borgerkrigene på de enkelte instituttene om hva som skal være pensum. Antropologenes beskrivelse av hanekamper i latin-Amerka blekner mot norske pensumrevisjoner. Hos oss går lærekampene og revierinteressene som hvitglødende sporlys inn i grunnfagspensumet, og der elefantene slåss dør gresset.

*Sjuende bud: Stram opp Forskningsrådet og bring det tilbake til de aktive forskerne.

NFR er en storartet institusjon, men etter sammenskåingen er det oppstått en rekke problemer som har vært oppe i sommerens debatt, særlig for universitetene. I sin usikre identitetssøken og evige jakt på politisk legetimitet opplever nå mange universitetsforskere, særlig innen de humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner, forskningsrådet som så byråkratisert, brukerstyrt, formidlingsfiksert, programdirigert, politisk korrekt og superdemokratisk i sine beslutninger at det overser sin fremste oppgave: støtte individuelle unge talenter, uansett felt og uansett moter, og sirke grunnforskningen. Stå skamløst fram, forskningsråd, og si at det er dette dere vil!

*Åttende bud: Tenk gjennom den frie instituttsektorens vilkår:

Denne sektor er nå blitt så markedsvendt og -avhengig i takt med kuttene i grunnbevilgningene at det er grunn til å reise tvil om det tjener deres oppgaver i det norske samfunnet. Å bli så avhengig av oppdrag har ført til en kommersialisering som i sin tur har utløst tvil om deres integritet og deres uhildethet. Mangel på driftsmidler på universitetene har f.eks. ført til en avhengighet av farmasøytisk industri som er betenkelig.

*Niende bud: Gjenreis en offentlighet for vitenskap.
Departementet har priser for gode barnebøker. Hvorfor ikke innstifte ligjende priser for god forskning, for god forskningsjournalistikk, for gode læringsmiljøer, for den beste eksamen _ i alle fag? Poenget er å synliggjøre mer fra statens side det enormt viktige arbeid som nedlegges ved landets universitets- og høgskolesystem. Formidling fra universitetsfolk skal være en glede, ingen plikt. Blir det plikt blir det pedagogikk. Situasjonen til landets eneste forlag med ansvar, ikke bare for den lettselgelige pensumlitteraturen men også for den krevende faglitteraturen, hører med her. Jeg kan ikke forstå at ikke staten ser det som sin oppgave å styrke, sammen med private, Universitetsforlagets muligheter til å ta vare på denne delen av universitets- og forskningssystemet. I en mediesituasjosn hvor trivia og underholdning oversvømmer oss, er den vitenskapelige kulturen.

*Tiende bud: Min egen syke mor.

Det er uskjønt å se folk tale for sin syke mor, og jeg lvoer å bli kort. Men jeg vil våge påstanden: Når det for mange norske professorer vil være et økonomisk løft å komme på linje med begynnerlønnen for VG-fotografer, er det tegn på at noe grunnleggende galt er skjedd med vurderingen av vitenskapelig arbeid. Norske universitetslærere er antakelig i forhold til sin erhvervede kompetanse antakelilg landets dårligst betalte lønnsmottakere. Mange av oss kunne overlevd med lønna, men når vi i tillegg i lang tid nå har hatt problemer med å holde hodet over vannet på grunn av byråkratisering og voldsom studenttiilstrømming, er mange av oss blitt dyktig lei. Samtidig er vi såpass dannet at vi stort sett tier stille, for ennå er det frihet på universitetet (før pedagogene overtar oss helt med sin tjenesteytende basar men da takker jeg av). Men, herr statsråd, dette setter jeg nederst på min ti budsliste.

Tenk først på studentene. De trenger det mest. Jeg mener det.