STÅR BAK: Johanne Schmidt-Nielsen fra Enhedslisten peker på Pia Kjærsgaard. Det gjør også Carsten Jensen når han skal forklare hva som har gått galt med Danmark. «I et land som manisk hyller ytringsfriheten var Schmidt-Nielsen og Margrethe Vestager de eneste som benyttet seg av den», skriver han. ?Foto: Casper Dalhoff/Polfoto/Scanpix
STÅR BAK: Johanne Schmidt-Nielsen fra Enhedslisten peker på Pia Kjærsgaard. Det gjør også Carsten Jensen når han skal forklare hva som har gått galt med Danmark. «I et land som manisk hyller ytringsfriheten var Schmidt-Nielsen og Margrethe Vestager de eneste som benyttet seg av den», skriver han. ?Foto: Casper Dalhoff/Polfoto/ScanpixVis mer

Ti forbannede år

Noe gikk fryktelig galt i Danmark det siste tiåret.

At makt korrumperer og at absolutt makt korrumperer absolutt, finnes det ikke noe bedre bevis på enn de ti forbannede åra Danmark er blitt misbrukt av en regjering med et absolutt flertall bak seg. Bare et mindretall av de skiftende ministerne har ikke bevisst tøyet loven, løyet for Folketinget eller på annen måte trikset med reglene som burde styre det politiske liv, i et land som roser seg av å være blant de mest demokratiske i verden. Bare i noen få tilfeller har det hatt noen som helst konsekvenser.

At den kriminelle lavalderen er senket til fjorten år, særlig med tanke på innvandrerbarn, og straffrihet for mektige ministere, det har vært denne regjeringens merkesaker.

Med en mer årvåken presse og en mindre kuet opposisjon, hadde disse ti åra utviklet seg til en kjedereaksjon av skandaler. Dermed ville vanstyret for lengst vært avsluttet. Men det er nettopp demokratisk svikt som har karakterisert tiåret som har stått i den arrogante, skamløse maktutøvelsens tegn.

Valgdagen falt bare fire dager etter tiårsdagen for terrorangrepet på New York. Det var i ruinene av de sammenstyrtede tvillingtårnene den borgerlige regjering ble til, og det er i ruinene den har blitt værende, som om ruiner var dens naturlige element. Så har også den borgerlige regjeringen stått for et stort nedrivingsarbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen institusjonaliserte et syn på verden som oppdelt i et faretruende «oss» og «dem», hvor bare meningsfeller fikk oppholdstillatelse i demokratiet, mens motstanderne ble utnevnt til statsborgere i terrorland. Danmark ble en nasjon der den konstante sjikane av mennesker med muslimsk bakgrunn har hatt høyeste politiske prioritet. Og hvor ingenting av det den norske massemorderen Anders Behring Breivik tenkte og sa kan ha kommet overraskende på noen dansker, bortsett fra det beklagelige faktum at han tok konsekvensen av sine egne hatprekener og gikk ut og drepte.

Ellers taler og tenker en betraktelig del av våre politikere nøyaktige som den forstyrrede korsfareren. Breivik siterer også entusiastisk prominente danske intellektuelle, og roser vår forhenværende statsminister Anders Fogh Rasmussen for å ha hatt «ryggrad» overfor muslimer.

Foghs avløser, den permanent forurettede Lars Løkke Rasmussen, hadde nok ønsket seg et større og friere rom å handle i. Men Fogh hadde etterlatt den håndfaste Pia Kjærsgaard og hennes sekt av iskalde kjellermennesker som fangevoktere for en regjering som i forkant utmerket seg mest ved sin mangel på prinsipper. I dag må nok Løkke innse at «ettermæle» er et for stort ord i forhold til den fotnoten han kommer til å etterlate seg, som enda et av de mange trafikkofre på Anders Fogh Rasmussens motorvei til makten i Nato-hovedkvarteret i Brussel.

En epoke slutter. Eller gjør den?

Makt korrumperer, men man kan også bli dum av egen avmakt. Den danske opposisjon har de siste ti åra hatt historisk rekord i duknakkethet. Sosialdemokratene og folkesosialistene trakk den tragikomiske konklusjonen etter sitt sviende nederlag for ti år siden, at de for å vinne makten tilbake, skulle bli akkurat som den. De overtok den sittende regjeringens tankegang, etterliknet dens språk og talemåter. De kopierte kort sagt dem de skulle stå som et alternativ til.

Befolkningen var selvfølgelig ikke i tvil når det kom til pseudovalget mellom kopi og original. De foretrakk originalen, og resultatet var en rekke uoverkommelige nederlag for en stadig mer rådvill opposition.

Resultatet ser man i dag. I månedsvis har opinionsmålingene lovet seier til venstrefløyen. Likevel møter opposisjonens to mest markante skikkelser, sosialdemokratenes Helle Thorning og Sosialistisk Folkepartis Villy Søvndahl fram med blad for munnen og ansiktstrekk så stivt at det så ut som om de hadde tatt en botoxinnsprøytning for mye.

Som to trappistmunker som lider under taushetsløftet, prøver de å operere i et minefelt av selvskapte tabuer. De katastrofalt feilslåtte krigene i Irak og Afghanistan tør de ikke snakke om. Innvandringsspørsmål, bare hvis nødvendig. Klimaspørsmål nevner de bare under press, selv om det var her den forrige sosialdemokratiske regjeringen gjorde Danmark til et foregangsland. Så er det bare økonomien igjen. «Danmark skal videre» heter sosialdemokratenes koffeinfrie valgslagord, som garantert ikke sjenerer noen. Og nøkkelordet er vekst, som gjentas i en rosett av uholdbare løfter.

Høyrefløyen vil avskaffe etterlønn (tilsvarer AFP, red.anm.), venstrefløyen vil at vi alle skal jobbe mer. Begge fløyer forutsetter at framtidas største problem blir mangel på arbeidskraft, mens den vestlige verden sommeren gjennom har vaklet groggy på randen av en finanskrise enda verre enn den forrige. Og arbeidsløsheten bare stiger og stiger. Så ufokusert er dansk politikk.

Det er en utslitt, anemisk opposisjon som konfronterer en utslitt, anemisk regjering. De to motstanderne minner mest om boksere som etter en gjensidig knockout kravler rundt på kanvasen og prøver å finne ut i hvilken ende av kroppen beina deres befinner seg.

Bare en motløs opposisjon kan tro at seieren kan vinnes via bakdøra, mens ingen kikker. Men slik kom de snikende, husets nye eiere. Ikke stolt opp fortrappen, men med hetter foran ansiktene som om de helst ikke ville gjenkjennes av medienes allestedsnærværende overvåkningskameraer. Helle og Villy, to sosialister som har lært seg borgerlighetens kroppsspråk. «Glem alt om våre holdninger, moral og prinsipper», lød bønnen til velgerne. Som om makten bare kunne nås ved å fly under radaren.

Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard er ferdig for ei tid. Men det samme valget som tilførte henne det største nederlaget, var samtidig hennes største seier. Hennes infame tankegang og menneskesyn har satt seg i ryggmargen på politikere fra begge fløyer. Ingen tør å utfordre henne. I beste fall møter de henne med taushet, eller snur ryggen til. Men ingen bør tvile på at de borgerlige ville latt henne gjeninnta rollen som dyretemmer hvis hun hadde sikret dem enda en periode ved makten.

«Trærne vokser ikke inn i himmelen», sa hun selverkjennende på valgnatta. Men Pia Kjærsgaards trær har røtter i de underjordiske lag hvor hatet og frykten gjensidig gir næring til hverandre, og det er fruktbar jord i disse usikre åra.

En tredjedel av alle dansker venter, på fullstendig irrasjonelt vis, et terrorangrep i nærmeste framtid. Det er hennes fortjeneste. Det er også hennes fortjeneste at ingen, i et oppgjør med den meningsløse krigen i Afghanistan, imøtegår den idiotiske påstanden at danske soldater er nødt til å skyte på afghanske bønder for å unngå terrorister på Nørreport stasjon.

Det er valgets to utbryterdronninger som belønnes med framgang. Det Radikale Venstres Margrethe Vestager, som omtrent har fordoblet sitt partis mandattall, og Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen, som har tredoblet sitt. Vestager har gitt husly til de trengende, og i ti år politisk hjemløse velgere, som mente at borgerlighet og anstendighet ikke var uforenlige. Johanne Schmidt-Nielsen har med sin prinsippfaste motstand mot innvandringspolitikken og sitt fokus på klimaet, bevist at også et ortodokst gammelsosialistisk parti kan finne nye veier.

Først og fremst stemte vi på to ansikter uten blad for munnen, som åpent og aldeles utaktisk snakket om prinsipper og moral. Det er likegyldig at den ene tilhører borgerligheten og den andre den ytterste venstrefløy.

Margrethe og Johanne var fornyelsen. De representerte nærhet og menneskelig varme, en overensstemmelse mellom ord og handling, midt i dansk politikks frosne isslott. I et land som manisk hyller ytringsfriheten var de to de eneste som benyttet seg av den.

Jeg ble litt lettet da det seint på kvelden omsider ble klart at venstrefløyen hadde vunnet. Alt annet hadde vært umulig å bære. Men min begeistring uteble. Det er det danske demokratiets natur at det bare sjelden er absolutte vinnere. Likevel kunne man godt ventet seg et større tordenskrall av en seier for venstrefløyen.

Noe virkelig rop om fornyelse av dansk politikk og moral lød ikke da stemmene var talt opp. Nederlagets parti, Venstre, gikk fram i mandater, seierherrene gikk tilbake. Det var mye snakk om valgnatta som et historisk vendepunkt, men jeg synes det er lettere å få øye på kontinuiteten enn bruddet. Snarere enn et vendepunkt forekommer det meg at vi står nølende ved en korsvei uten noe kart som forteller oss hvor vi skal. Socialdemokraternes minimumsslagord «Danmark skal videre», hjelper oss ikke. Det gjør heller ikke Villy Søvndals «vi kan godt».

Paradoksalt nok er vi også nødt til å se tilbake hvis uttrykket «historisk vendepunkt» skal gi mening. Det var noe som gikk fryktelig galt i Danmark i det forutgående tiår. Vi gjorde ikke bare skade på de utlendingene som befant seg blant oss, om det var flyktninger eller innvandrere og deres etterkommere. Vi gjorde ikke bare skade på de landene hvis indre forhold vi i hodeløse kriger så inkompetent blandet oss i. Vi gjorde også moralsk skade på oss selv.

Og venstrefløyen knepne, tvetydige seier viser ingen vilje til det selvoppgjør som uunngåelig må komme hvis vi skal videre, og vi med «videre» ikke bare tenker på vekst, men også på moral og menneskelighet. Vi har lekt for lenge med avstumpetheten, og den har avleiret en usunn kynisme i oss. Uten vilje til å konfrontere den ender vi med å forbli innesperrede i den samme gummicelle av hat, mistro og frykt.

I en status over tiåret etter terrorangrepet 11. september skrev den britiske historikeren Timothy Garton Ash optimistisk i Dagbladet 10. september, at historien med en endeløse, feilslåtte krigen mot terror har vært inne på et sidespor, men at den nå ville finne tilbake til hovedveien. Men jeg tror ikke historien har hovedveier og sideveier. Jeg tror den altfor ofte skapes av ledere uten kart, som fører sine folk ut i ødemarken.

Skal vi befri oss fra byrden av de ti forbannede åra, tror jeg derfor det er på tide å ta bladet fra munnen. Bare slik blir en halv seier til en hel.

KRITISK: Forfatter Carsten Jensen er ikke fornøyd med tilstanden i Danmark. «Noe virkelig rop om fornyelse av dansk politikk og moral lød ikke da stemmene var talt opp», skriver han. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
KRITISK: Forfatter Carsten Jensen er ikke fornøyd med tilstanden i Danmark. «Noe virkelig rop om fornyelse av dansk politikk og moral lød ikke da stemmene var talt opp», skriver han. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX Vis mer