Ti gode grunner til å digge farvelturnéen til a-ha

Imponerende og inspirert avskjed.

|||KONSERT: Ti høydepunkter og gylne øyeblikk i løpet av a-has første avskjedskonsert (av til sammen ni) på norsk jord:

1. «Hunting High And Low». Vel er den muligens a-has aller beste låt noensinne, men kan ikke huske å ha hørt låten bli framført med mer tyngde, mer stolthet, mer dramatikk eller med mer av noe som helst annet heller. Fra den forlengede teaser-introen til den kraftfulle avslutningen. Maktdemonstrasjon!

2. Litt gåsehud når publikum fikk lov til å synge refrenget på «Hunting High And Low».

3. De første sekundene på «The Sun Always Shines On Tv», når man hører at lydmannen denne kvelden på ingen måte har planer om å gjemme Paul Waaktaar-Savoys gitar i lydbildet. Undervurdert gitarhelt!

4. Morten Harket blir litt rørt når han skal takke publikum for støtten gjennom alle år, parallelt med at han prøver å kommentere de evige tabloidskriveriene om maktforholdene i a-ha (Harket: «Nå er jeg ingen a-ha-ekspert, men...»).

5. Morten Harket var forresten helt på høyden vokalt gjennom hele konserten. Sjeldent jevn i prestasjonene i kveld.

6. Scenerigget og den visuelle iscenesettelsen av hele avskjedsgildet. Hadde ikke sett like bra ut rundt St. Hans-tider, nå var det mørkt nok for maksimal nytelse. Fineste stadionscenen i norsk rockhistorie. Kan det bli aktuelt med en ny fløy i Rockheim-museet i Trondheim til denne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

7. Essensen av a-has storhet oppsummert på fire låter på rad, fra låt nummer fire til sju i konserten: «Scoundrel Days», «Stay On These Roads», «Manhattan Skyline» og «Hunting High And Low». God, bedre, best - og til slutt genialt.

8. «I've Been Losing You» glimret med sitt fravær i Oslo Spektrum i fjor høst. Inne i varmen, meget fortjent nå. Majestetisk versjon.

PAUL WAAKTAAR-SAVOY. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
PAUL WAAKTAAR-SAVOY. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET. Vis mer

9. «Move To Memphis» inne i settet også, i motsetning til i høst. Kritthvit stadionfunkpop av ypperste merke.

10. Det er mulig hele a-ha-avskjeden oppleves som både intens, insisterende og selvforherligende, men dette er gutta som har gjort hjemmeleksene sine og vel så det.

Oppsummert: Tidvis fantastisk, altså, selv om en avskjedsturné som denne med fordel kunne lent seg enda mer på den tyngste 80-tallsnostalgien, og slik kanskje eliminert det litt begivenhetsløse strekket midt i konserten.

Det er helt greit om a-ha spiller hele LP-sider fra sine første album når de kommer tilbake for den aller siste valsen i Oslo Spektrum i desember.

MAGNE FURUHOLMEN OG MORTEN HARKET. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
MAGNE FURUHOLMEN OG MORTEN HARKET. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET. Vis mer

Da er det ingen skam å være skamløs.

Innen den tid vil de sikkert også ha sluttet å ta slike markedshensyn som å inkludere den aller siste singelen «Butterfly, Butterfly» i settet i siste liten, på bekostning av «Velvet».

Men totalt sett imponerende og inspirert opplegg. Se dem før det er for sent!