VESTBREDDEN: En demonstrant maler slagord på den ulovlige muren Israel har bygd på Vestbredden, med krav om løslatelse av palestinske fanger. Foto: Nils-Inge Kruhaug / NTB scanpix
VESTBREDDEN: En demonstrant maler slagord på den ulovlige muren Israel har bygd på Vestbredden, med krav om løslatelse av palestinske fanger. Foto: Nils-Inge Kruhaug / NTB scanpixVis mer

Palestina:

Ti grunner til å anerkjenne Palestina

2017 har vært preget av to viktige Palestina-markeringer: 50 år med okkupasjon og 10 år med blokade. 2017 burde også vært året Norge anerkjenner Palestina.

Meninger

Av Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Grønn Ungdom, Unge Venstre, AUF, NTL Ung, FO-Studentene, Fagforbundet Ung og Fellesutvalget for Palestina.

50 år etter okkupasjonen av Palestina, er det lite optimisme knyttet til muligheten for en tostatsløsning. Gaza er under en fengsellignende blokade, og Israel beslaglegger stadig mer av Vestbredden. Dette undergraver mulighetene for en tostatsløsning og gjør at Vestbredden i praksis blir annektert av Israel.

Hvis ikke tostatsløsningen skal forsvinne som politisk mulighet er det nødvendig med en tydelig plan. Et av de tiltakene Norge kan gjennomføre for å støtte tostatsløsningen er å anerkjenne Palestina som stat.

Vi i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom sammen med Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Grønn Ungdom, Unge Venstre, AUF, NTL Ung, FO-Studentene, Fagforbundet Ung og Fellesutvalget for Palestina vil gjerne hjelpe Storinget og regjeringa med å ta riktig beslutning i denne saken, og presenterer derfor ti grunner til å anerkjenne Palestina:

1. Anerkjennelse styrker fredsforhandlingene

I over 20 år har Norge og det internasjonale samfunnet satset på en fredsprosess hvor Israel setter alle premissene. Resultatet er intern palestinsk splittelse, tusenvis av israelske bosettinger på palestinsk land, en apartheidmur som deler Vestbredden inn i en ugjenkjennelig mosaikk og ingen utsikter til en palestinsk stat. Anerkjennelse av Palestina kan bidra til å styrke palestinernes forhandlingsposisjon og dermed til en reell fredsprosess.

2. Anerkjennelse er et steg mot tostatsløsning

Tostatsløsningen som Norge og det internasjonale samfunnet har jobbet for i flere tiår er i dyp krise. Israel går tilsynelatende i en retning fra okkupasjon til faktisk anneksjon av palestinsk land. Det blir stadig mindre palestinsk land igjen på Vestbredden for hver ulovlige bosetting Israel bygger.

En tostatsløsning er ennå den mest realistiske løsningen for å sikre varig fred, og er det målet det internasjonale samfunnet fortsatt jobber for. Skal man få til en tostatsløsning, må man ha to stater. Anerkjennelse nå kan være billetten som tillater oss å reise videre på den lange, vanskelige reisen mot en tostatsløsning.

3. Anerkjennelse styrker fredelige, diplomatiske initiativ

Så langt har ikke det internasjonale samfunnet klart å bevise for palestinerne at det lønner seg med fredelige, diplomatiske initiativ. I perioden etter Oslo-avtalen har de israelske bosettingene på palestinsk land doblet seg, og befolkningen på Gaza har blitt utsatt for tre brutale angrep med enorme sivile tap, samt en hard blokade.

Palestinske grupper har tatt i bruk alle verktøyene i verktøykassa: Ikke-voldelig motstand og voldelig motstand, inkludert folkerettsstridige angrep mot sivile. I tillegg har den palestinske ledelsen forhandlet med Israel, og tatt diplomatiske initiativ hvor målet er anerkjennelse og medlemskap i den internasjonale straffedomstolen.

Hvis palestinsk ledelse fortsatt blir motarbeidet i sine bestrebelser for internasjonal anerkjennelse, må vi ikke bli overrasket om det palestinske folket til slutt trekker den slutningen at den fredelige forhandlingslinjen er et blindspor.

4. Anerkjennelse styrker palestinsk forsoning

For at en fredsløsning skal være bærekraftig, må palestinerne være samlet. Å få slutt på splittelsen mellom de rivaliserende palestinske partene Hamas og Fatah er en nødvendig forutsetning for fred.

De to partenes forsøk på å forsones har møtt sterk motstand fra både USA og Israel. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil være en viktig støtteerklæring for palestinsk forsoning, som for tiden gjennomgår en alvorlig krise.

5. Anerkjennelse er en naturlig videreføring av norsk politikk

Norske myndigheter har allerede tatt en rekke steg på veien til full anerkjennelse siden Norge stemte for at Palestina skulle få observatørstatus i FN i 2011.

Palestinas representasjon i Norge er blitt oppgradert til en ambassade, og norske myndigheter har begynt å bruke «Palestina» for å beskrive Det palestinske området. Nå gjenstår bare full anerkjennelse.

6. De samme kriteriene bør gjelde for Israel som Palestina

Den 11. mai 1949 stemte FNs generalforsamling ja til israelsk medlemskap, selv om Israel ikke hadde klart definerte grenser. Et av de viktigste argumentene var at dersom man for alvor mente at staten Israel skulle ha livets rett som en suveren og uavhengig stat, så var det nødvendig ikke bare å si dette med ord - men å vise det med handling. Det samme bør nå gjelde for Palestina.

7. Palestinerne ønsker anerkjennelse

Palestinerne ønsker selv anerkjennelse som selvstendig stat. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at det palestinske folket har rett til selvbestemmelse. Dermed bør vi støtte palestinernes ønsker om å opprette en egen stat.

8. Anerkjennelse vil ansvarliggjøre palestinsk ledelse

Hvis Norge anerkjenner Palestina, kan vi inngå nye avtaler og stille nye krav til landet. Sveriges anerkjennelse av Palestina ble raskt fulgt opp av krav til Abbas og de palestinske myndighetene om å bekjempe korrupsjon, respektere sivile og politiske rettigheter og å styrke kvinners stilling.

9. Anerkjennelse av Palestina har støtte i Israel

Mange offentlige personer i Israel støtter anerkjennelse. Da forslag om anerkjennelse av Palestina skulle opp i det danske parlamentet ba 660 israelere danske politikere om støtte anerkjennelsen. Oppropet var ledet av Dr. Alon Li’el, tidligere direktør i det israelske utenriksdepartementet.

10. Verden løper fra Norge – det er flaut å være sist!

Da Sveriges utenriksminister Margot Wallström kunngjorde anerkjennelsen av Palestina – en full anerkjennelse med umiddelbar virkning - sa hun: «Det fins et territorium, det fins en befolkning og det fins en regjering». Sverige var det åttende EU-landet som anerkjenner den palestinske staten. Nå er det på høy tid at Norge følge etter.

Drøyt 136, mer enn 70 prosent av verdens land, ønsker en anerkjennelse av Palestina. Til sammen representerer disse landene 80 prosent av verdens befolkning. Spørsmålet er ikke lenger om Norge skal gå i front på anerkjennelse. Dette har blitt et spørsmål om ikke å bli bakstreversk.

En norsk anerkjennelse av Palestina er av kritisk betydning i en tid hvor grensene mellom Israel og Vestbredden er i ferd med å viskes ut gjennom de facto annekteringer. En norsk anerkjennelse av Palestina vil styrke palestinernes forhandlingsposisjon i en prosess der Israel har lagt alle premissene i over tjue år.

Samtidig vil en anerkjennelse av Gaza og Vestbredden som én palestinsk stat kunne støtte opp under palestinsk forsoning.

Norge bør anerkjenne en palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser!