DÅRLIG KOSTHOLD: «Santa Clarita Diet» er nei-mat, mener Dagbladets tv-anmelder. FOTO: Netflix.
DÅRLIG KOSTHOLD: «Santa Clarita Diet» er nei-mat, mener Dagbladets tv-anmelder. FOTO: Netflix.Vis mer

Ti minutter ut i første episode dør Drew Barrymore. Fem minutter seinere misunner jeg henne

Det er mer enn hovedpersonen i Netflix' nye serie som mangler puls.

Nei, den overskriften er ikke en spoiler, det er grunnpremisset i humorserien «Santa Clarita Diet».

Det bør her understrekes at «humorserie» ikke er en beskyttet tittel.

Sheila og Joel (Drew Barrymore og Timothy Olyphant) bor i en «Frustrerte Fruer»-aktig snuplassgate i den generiske småbyen Santa Clarita, der de jobber som eiendomsmeglere. De har en sarkastisk tenåringsdatter à la «Holms», naboene på hver side av huset er snokete, pedantiske og kranglevorne (fordi noe må man jo lage konflikter av for å fylle episodenes tilmålte halvtime), de har parodisk sjåvinistiske kollegaer, og en generelt matlei innstilling til livet.

Zombiekannibal

Men trurukke Sheila en dag føler seg litt uggen, spyr ned hele visningsobjektet foran klientene, avgår ved døden og våkner til live igjen med ny appetitt på både livet, sin mann og mennekekjøtt, a? Typisk. Og så står de allmenngyldige utfordringene i kø: hvordan kvitte seg med lik uten at politinaboene ser det, hvordan skaffe ferskt menneskekjøtt til kona, hvordan ta den kinkige praten med datteren om at mamma har blitt en slags zombie-vampyr-kannibal. Sånne ting. Et eller annet sted inni her er det muligens også en bærende metafor om forbrukersamfunnet, midtlivskriser og kostholdsdiller som skal bedre livet ditt, men hvem vet.

Santa Clarita Diet

2 1 6
Hele sesongen slippes 3. februar
Beskrivelse:

Kannibal & Co.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Første episode her er i det hele tatt så drepende umorsom at man får god tid til å spørre seg hvorfor denne serien finnes. Var den en gang en god, særegen idé med både brodd og noe på hjertet som ble slipt ned av Hollywoods sandpapir? Eller er dette bare et sånt tilfelle der alle involverte har insistert «totally guys, dette blir DØDSmorsomt» høylytt nok til at beslutningstakerne har sagt ja i frykt for at konseptet er genialt hinsides deres fatteevne. Sluttproduktet biter uansett så lite fra seg, og er et så ugrasiøst Frankenstein-monster sydd sammen av deler som ikke matcher, at man kan spørre seg om eksistensgrunnlaget er å servere anmeldere med forkjærlighet for billige ordspill en drøss med zombie- og kannibalmetaforer på sølvfat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til seriens forsvar skal det sies at det tar seg opp i episode to. Der lander anslagsvis fire av vitsene, som tross alt er en stigning på 400% fra førsteepisoden. Selv en ødelagt klokke går riktig to ganger i døgnet.

Barrymore og oppkast

Det er mulig jeg er streng nå – digger du Drew Barrymore og oppkast kan du sikkert legge på et par terningøyne – og jeg sier ikke at forstadskannibalisme er iboende umulig å lage komedie av, men for at humor som dette skal treffe er den nødt til gi en følelse av morsomt-fordi-det-er-sant – ikke det ytre kannibalplottet, men underteksten og analogiene. I stedet får vi observasjoner som er drøvtygget gjennom fire sitcom-kumager før de kommer ut som skygger av skygger på andre siden og gir oss et univers som ikke har noe med noenting å gjøre, timing og tone som er imponerende i sin umusikalitet, visuelt særpreg likt null, skuespill som passer bedre i en studiositcom à la «Carl & Co.», rollefigurer så overtydelig og ulne at motivasjonen presterer å være over- og underfortalt på samme tid, og et plott der alle må være idioter og/eller drittsekker for at det skal gå opp.

Resultatet er en like livløs serie som den plastikktilværelsen den påberoper seg å ha skråblikk på.

Vil du ha høykvalitets småbymørke? Se «Breaking Bad». Kannibalisme opphøyet til kunstopplevelse? Gå for «Hannibal». Vitser med høyere latterfrekvens enn «Santa Clarita Diet»? Kjøp en kransekake.