TILDEKKER SITUASJONEN: «Toneangivende politikere tyr til mytedannelser og skjønnmaling, slik at de igjen kan konsentrere seg om business-as-usual, dekt bak en bokstavelig talt livsfarlig illusjon om at de har tatt grep i klimapolitikken», skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
TILDEKKER SITUASJONEN: «Toneangivende politikere tyr til mytedannelser og skjønnmaling, slik at de igjen kan konsentrere seg om business-as-usual, dekt bak en bokstavelig talt livsfarlig illusjon om at de har tatt grep i klimapolitikken», skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ScanpixVis mer

Ti myter i norsk klimapolitikk

Regjeringen har langt fra tatt grep.

«Hadde Norge bestemt her i verden, hadde klimakrisen vært løst.» Jens Stoltenberg

Det kjennes lenge siden alarmsignalene kom fra FNs klimapanel, med dens fjerde rapport og det som ble opplevd som en uvanlig klar melding til verdens politikere: Nå må det handles! Vi har ingen tid å miste! Framhold av dagens utvikling betyr global katastrofe, om ikke for oss selv, så for våre etterkommere!

Deretter har utslippene fortsatt å vokse, mens toneangivende politikere har rukket å tilpasse seg situasjonen. I stedet for å konfrontere målkonflikter og mektige sektorinteresser, tyr de til mytedanning og skjønnmaling, slik at de igjen kan konsentrere seg om business-as-usual, dekt bak en bokstavelig talt livsfarlig illusjon om at de har tatt grep i klimapolitikken.

MYTE 1: Klimakvoter gjør at vi kan flytte utslippsreduksjoner ut av landet og oppnå mer kostnadseffektive løsninger. Kvotesystemet har så langt vist seg å være god teori, men tvilsom praksis. Med dagens ordning er det intet i veien for at globale utslipp øker samtidig med at norske myndigheter hamstrer kvoter.

Lave og svingende kvotepriser appellerer til spekulanter, ikke til dem som skal drive langsiktig industriell planlegging. Skal systemet få effekt, må tilgangen på kvoter ned og prisen opp. I dag er det billig avlat for politikere uten mot til å ta de vanskelige konfliktene mellom langsiktige og kortsiktige hensyn, særinteresser og samfunnsbehov, profitt og etikk.

MYTE 2: Norge vil, som det første land i verden, overoppfylle Kyotoavtalen med ti prosent. Det betyr flere tvilsomme kvotekjøp og «grønne investeringer», innenfor en avtale som så langt ikke har bidratt til å redusere utslippene, verken nasjonal eller globalt.

Det er et narrespill i forhold til en opinion som ikke kjenner avtalens «fleksible» muligheter og tror det dreier seg om å oppnå faktiske kutt. Og som lojalt stiller opp hvis myndighetene legger til rette for det. Intensjonene bak kvotehandelsordningen må framheves: «Any such trading shall be supplemental to domestic action.» (Kyotoprotokollens artikkel 17)

MYTE 3: Utslippene ville vært langt høyere uten de nasjonale tiltakene som er iverksatt. Etter at vi tiltrådte Kyotoavtalen er en internasjonal finanskrise det eneste som har gitt en merkbar reduksjon i norske utslipp, og den var kortvarig. Da er det en fattig trøst at vår halvhjertede CO²-avgift har bremset for enda større utslippsøkninger.

Regjeringen Stoltenbergs viktigste nasjonale klimatiltak har vært å bygge flere gasskraftverk, samt historisk høye investeringer i oljeindustrien, rekordtildelinger av nye områder og subsidier i milliardklassen til letevirksomheten.

MYTE 4: Norsk olje- og gassutvinning er verdens beste på miljø. Som olje- og energiministeren sier: «Norsk oljevirksomhet er en del av løsningen, ikke av problemet.» Men fossil energi gir størst utslipp der den forbrukes, og i så måte er norsk olje og gass lik all annen. Det internasjonale energibyrået anslår at en overgang fra kull til gass fortsatt innebærer en global temperaturøkning på 3,5 grader, langt over faregrensen og vedtatte mål. At staten som majoritetseier sitter stille mens Statoil engasjerer seg i verdens skitneste form for fossil energi, tjæresand, forteller ellers det meste om hvilken vekt man bør tillegge dette argumentet.

MYTE 5: Gjennom Mongstad-prosjektet er Norge en pioner for fangst og lagring av CO². Dette er en satsing vi gjerne skulle ha sett lykkes. Men så langt er CO²-fangst bare brukt til å drive ut mer olje og gass, og dermed til å øke klimautslippene. Miljøbevegelsens tålmodighet er strukket maksimalt. Rensing er utsatt til 2018, og investeringsbeslutningen lagt i hendene på en i dag ukjent regjering. SINTEF har konkludert med at metoden blir for dyr til å være kommersielt interessant, og prosjektet står i fare for å bli et påskudd for å holde fram med en energipolitikk uten bærekraft.

MYTE 6: Norge skal bli karbonnøytralt i 2030. Uten følge av et forpliktende utslippstak og kraftig skjerpede virkemidler, er dette å regne for akkurat den type gode intensjoner som klimapolitikken skvulper over av. Vi kunne blitt «karbonnøytrale» i morgen, gjennom kvotekjøp, hvis dét var målet. Men det verden trenger er ikke mer kreativ bokføring, men moralsk ansvarlig handling. Vi bidrar med vårt ved å redusere våre utslipp her og nå, ikke ved hårete mål og brageløfter lagt på skuldrene til framtidas politikere.

MYTE 7: Milliardene til regnskogsvern er det viktigste vi kan bidra med på kort sikt. Å stoppe nedhogging av regnskogene er viktig både på kort og lang sikt, og av mange gode grunner. Det kan bli Indonesias viktigste bidrag, men ikke den norske oljenasjonens. Regjeringens regnskogsarbeid har hele miljøbevegelsens varme støtte, så lenge det ikke misbrukes til å flytte fokus vekk fra andre sider ved politikken. Vi minner om oljefondets eierskap i selskaper som raserer regnskog, og at Statoils investeringer i Brasils oljefelter med god margin overstiger våre investeringer i landets regnskoger.

MYTE 8: Det skjer en historisk satsing på kollektivtrafikk, sammen med innføring av miljøvennlige bilavgifter. Investeringene i jernbane og annen kollektivtrafikk er i Norge knapt tilstrekkelig til å opprettholde et av Europas svakeste tilbud. Mens utslippene fra bilismen øker, uten at avgiftene klarer å hindre det, overlates køprising og andre restriksjoner til kommunenes forgodtbefinnende. Samtidig godkjenner regjeringen, uten motforestillinger, en utvidelse av flyplasskapasiteten som vil innebære en kraftig og langvarig utslippsøkning.

MYTE 9: Klimaproblemet løses bare gjennom bred internasjonal samhandling. Også dette opplagte faktum blir en sløvende myte dersom alle venter på at noen andre skal gå foran. Vil vi være pådrivere internasjonalt, må vi gjøre hjemmeleksa bedre. Nordmenn er blitt rikest i verden gjennom eksport av fossil energi. Hver nordmann slipper ut mer enn dobbelt så mye klimagasser som hver kineser og det femdobbelte av hver inder. Før våre indirekte utslipp i disse landene er regnet inn. Hvorfor skulle de bidra med sitt, om ikke vi viser vilje og evne til å gjøre noe først?

MYTE 10: Norge er et foregangsland i miljø- og klimaarbeidet. Det kunne vi nok ha vært, men våre ledere har andre ting som i praksis er viktigere for dem enn «vår tids største utfordring». Nå venter vi på en ny klimamelding, fem år etter at Lavutslippsutvalget viste at en betydelig reduksjon i norske utslipp er nødvendig, gjennomførbart og ikke avskrekkende dyrt. Det lot man gå fra seg, til fordel for et ullent og ubestemmelig klimaforlik.

I dag er vi mer på etterskudd enn noen gang, og det må en oppvåkning og et nasjonalt krafttak til, hvis det skal være mulig å ha tillit til myndighetenes vilje og evne fram mot 2020. Men ønsker politikerne selv oppriktig å få slutt på pusleriene, kan vi love én ting: Det skal ikke mangle på konstruktiv innsats fra oss i miljøbevegelsen.