Tiårets viktigste film

Med «Schpaaa» har spillefilmdebutanten Erik Poppe laget 90-åras viktigste norske film. Poppe røsker tak i oss så vi aldri skal glemme. Så gjør det ikke noe at i tillegg til å være viktig, er «Schpaaa» også en ganske vellaget film.

Tidlig i tiåret pirket Eva Isaksen forsiktig borti samme tema i «Døden på Oslo S». Nesten ti år seinere er guttebokromantikken fjern fortid.

Det som ble antydet i «Døden på Oslo S» om at det er ungene som lider av voksensamfunnets feighet, treffer oss i «Schpaaa» som en voldsom knyttneve langt nede i mageregionen.

De fem guttene i de sentrale rollene i denne filmen er barn. De lever i en utflytende verden av pengejag, fjerne og maktesløse foreldre, dop og vold. Og ingen av dem er gamle nok til å stilles strafferettslig til ansvar for sine handlinger.

Det utnytter de voksne aktørene i denne gatas krig. Absurd nok er det slik at mens vi på nyhetssendingene følger forberedelsene til krig mot Jugoslavia, der også norske flygere skal delta, er det blant annet jugoslaviske gangstere i Norge som sender våre barn ut i en krig i våre gater.

Men det har ikke noe med nasjonaliteter og raser å gjøre. I gatene er alle barn hjemløse, og alle voksne gangstere er groteske forbilder for hjemløse barn.

Ikke «Gategutter»

Erik Poppe, tidligere pressefotograf, lot seg inspirere av Arne Skouens legendariske «Gategutter»-film fra femtitallet da han fikk ideen til denne filmen.

Som arbeidshypotese var nok det nyttig, for gutter er nå en gang gutter.

Men i «Schpaaa», som er gateslang for «kult», lever disse barna virkelig risikable liv, i en utrygghet så grunnleggende at svært få av oss har noen mulighet til å forstå det.

Bekymret

I denne guttegjengen er det Jonas som er den mest «normale». Hans mor er alene, og evig bekymret for gutten, og med svært god grunn.

Jonas er intelligent og svært skeptisk til livet i gatene, men han føler et slags fars-ansvar for svære Emir, som er fra eks-Jugoslavia. Emirs voldelige far har gitt ham et skikkelig kakk i hodet, og gutten er svært aggressiv.

Også pakistaneren Jack er relativt aggressiv, og monomant opptatt av penger. En grotesk kloning av en voksen psykopatisk, pakistansk gangster.

De unge amatørskuespillerne leverer solid arbeid i sine respektive roller. Det er forbløffende, og nesten skremmende, å se den smerten som ansiktene deres utstråler.

Det visuelle uttrykket i denne filmen er som det livet disse barna lever, svimlende og istykkerslått. Dette er en plagsomt trendy fortellermåte som ofte misbrukes, men her kjennes det riktig.

Slutten

Selve historien, om guttegjengens katastrofale feilgrep, fortelles også rotete og oppstykket.

Men når slutten nærmer seg, er vi kvalmende klar over at den gjør det.

Er så dette marerittbildet av barns levekår i hovedstadens indre øst i det kristelig-demokratiske idyllsamfunnet Norge av i dag troverdig?
Vi er redd for det.