BRANT: Jokhang-tempelet i Lhasa brant 17. februar. Skadeomfanget er fortsatt uklart. Foto: AFP PHOTO / JOHANNES EISELE
BRANT: Jokhang-tempelet i Lhasa brant 17. februar. Skadeomfanget er fortsatt uklart. Foto: AFP PHOTO / JOHANNES EISELEVis mer

Tibets helligste sted i brann

Jokhang-tempelet i lys lue, men hvem bryr seg vel om det?

Meninger

I 2006 besøkte jeg Jokhang, det helligste av tibetanske templer, plassert midt i hovedstaden Lhasa. Buddhistene i Tibet kommer hit på pilegrimsreise. De setter ut hjemmefra og åtte timer om dagen tar de ett skritt frem, gjør en hyllest og legger seg ned på bakken. Så reiser de seg og tar et par skritt til før de gjentar ritualet. Slik beveger de seg sakte men sikkert i en meditativ reise som kan vare månedsvis, ja av og til år. I senter av Jokhang står en diger buddhastatue som markerer målet for reisen. Den er dunkelt opplyst av hundrevis av stearinlys og luften er tett av røkelse. Buddhister har kommet hit i over 1000 år. Templet har historie tilbake til 600-tallet. Hvis det finnes et magisk sted her i verden så er det der. Jokhang i Tibet.

Spaltist

Sebastian Stein

er feltarbeider i Leger Uten Grenser, og har vært med på en rekke utenlandsoperasjoner. Han skriver i Dagbladet for egen regning.

Siste publiserte innlegg

For noen dager siden kom meldingen om at Jokhang har brent. Det er ikke så lett å vite hvor skadet tempelet er blitt og meldingene i internasjonale nyhetsmedier er fremdeles uklare. De få bildene som er kommet ut av det lukkede landet gir oss grunn til uro om templets tilstand. Vi får håpe det stemmer at skadene er begrenset.

At så lite informasjon om at brann i et av verdens helligste steder slipper ut er et tydelig bilde på jerngrepet kinesiske styresmakter har over Tibet.

Dagen min venn og jeg ankom Lhasa i 2006 var også dagen jernbanen som går fra Xining i Kina og hele veien frem til den tibetanske hovedstaden åpnet. Over alle hus veivet kinesiske flagg som sikkerhetspolitiet hadde presset folk til å heise opp. Vårt eget møte med det hemmelige politiet skjedde rett utenfor Jokhang-tempelet. Kledd som vanlige tibetanere, men helt opplagt kinesere, prøvde de å friste oss til å snakke stygt om de sentrale styresmaktene. De prøvde å få oss til å vise dem bilder av Dalai Lama. Hadde vi gjort det hadde de hatt grunnlag for å arrestere oss ettersom bilder av tibetanernes åndelige leder er forbudt. Noen meter bortenfor sto en annen «tibetaner» med stor telelinse og fotograferte oss. «Pass på» var meldingen vi fikk.

Hver gang vi møtte munker og nonner i de mange templene som ligger rundt Lhasa ble de glade da de hørte vi kom fra Norge. Landet som hadde gitt Dalai Lama fredsprisen. Det ordnet oss til og med en audiens hos en stor Lama som var på gjennomreise. For tibetanerne visste de hadde venner i det kalde landet i nord. I 2014 fikk likevel ikke Dalai Lama møte den norske regjeringen da han var på besøk. Norge var visst ikke like gode venner med da 78 år gamle fredsprisvinneren likevel. Hensynet til diplomatiske relasjoner til Kina var viktigere. Norsk handel med Kina trumfet menneskerettighetsovergrep. Den internasjonale kritikken uteble ikke.

På en fjelltur noen dager etter at sikkerhetspolitiet hadde stoppet oss utenfor Jokhang speidet jeg ut over Lhasa og fikk et bedre overblikk over byen. Bebyggelsen var stort sett gammel og alle husene var lave. Selv blant den nyere bebyggelsen var det ingen hus over et par-tre etasjer. Jeg spurte guiden om hvorfor. Han så på meg og pekte på det eneste høyhuset i byen - kanskje to eller tre ganger så høyt som alle andre hus. «Ser du det huset? Det er sikkerhetspolitiet sitt. De er de eneste som får bygge høyt. De liker å ha god utsikt.»

Litt lengre opp i fjellryggen kunne jeg se ned på militærbasen utenfor byen. «For å beskytte Lhasa» sa guiden ironisk. Det var nok ikke tilfeldig at alle kanonene som var plassert der pekte inn mot byen. Et signal det var umulig å misforstå.

I årene etter 2006 er landet blitt enda mer kontrollert enn før. Opprør er blitt slått ned. Bare i 2017 ble det meldt om fire dødsfall etter at munker tente på seg selv i protest mot undertrykkelsen. I følge Human Rights Watch () og Amnesty International har tibetanerne svært begrenset religionsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. De er utsatt for sterk overvåking. Det blir stadig rapportert om tortur av tibetanere som snakker myndighetene imot. Så sent som i januar i år varslet Amnesty om hvordan tibetaneren Tashi Wangchuk blir stilt for retten fordi han har arbeidet for tibetansk-undervisning i skolen.

I 1996 tok Kina det 6 år gamle barnet Gedhun Choekyi Nyima til politisk fange fordi han ble pekt ut som den neste Panchen Lamaen, en svært viktig rolle i det tibetanske styresettet. De kinesiske styresmakter hevder han lever i beste velgående. Men, ingen har sett ham siden han ble tatt og ingen internasjonale observatører har fått bekreftet at barnet fortsatt lever. I hans plass har kineserne innsatt sin egen Panchen Lama for å gjøre det lettere seg for å undertrykke tibetanerne.

Potala-palasset, Dalai Lamas bolig, har stått tom i årevis etter at han måtte rømme fra kinesiske styresmakter. Nå venter de bare på hans død. At verdensarvstedet Jokhang brenner ser nok kinesiske styresmakter på som en god ting. Jo mer av tibetansk kulturarv som smuldrer opp jo mindre blir det igjen for tibetanerne å forsvare mot undertrykkelse.

For tibetanerne, derimot, er Jokhang-brannen en katastrofe. Men, hvem bryr seg vel om dem? De har jo ikke noe vi i Norge kan handle med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook