Tid er cash er penger

Vår tid er andres penger, uansett hvor det komprimeres.

Tid er som kjent penger, og særlig i amerikansk kommersiell radio, skal vi tro The New York Times. Nylig skrev avisa om hvordan et halvt hundre radiostasjoner i reklamedollarens hjemland har tatt i bruk et tidskomprimeringssystem som betegnende nok heter Cash, og vi kan trygt fastslå at Cash er en digital skøyer som åpner perspektiver.

  • Det Cash gjør, er å knappe inn på mellomrommene mellom ordene i programvertenes talestrøm, samt forkorte lange vokallyder. På den måten kan det frigjøres opptil seks minutter per time, seks minutter som kan selges i form av f.eks. 12 30-sekunders reklamesnutter. Metoden har vært i bruk i et drøyt halvår, og er antakelig kommet for å bli, til tross for enkelte programlederes protester. Én av dem forsøkte å påpeke at han faktisk brukte pauser i monologen bevisst, som et dramaturgisk virkemiddel på linje med en skuespillers hevede øyenbryn, men lite tyder på at den slags fordyrende atferd har en sjanse mot - nettopp, Cash.
  • Risikerer vi i neste omgang å få pauseknappe, vokalkorte programledere i norsk reklamefinansiert radio? Neppe, for ulikt amerikanske stasjoner er de norske underlagt begrensninger på hvor mye reklame hver sendetime kan inneholde. Maks er 12 minutter, mens amerikansk radiobransje for tida drøfter om hvorvidt lytterne tåler mer enn 30 minutter reklame per time før de skrur av. I USA er det altså markedet som bestemmer. Men mens markedet bestemmer seg, gjelder det å cashe inn mest mulig.
  • Nå skal det ikke stikkes under en stol at Cash-teknologien også åpner for positive muligheter. Kan man ad digital vei luke ut pauser og lange vokaler, må man vel også kunne finne opp en boks som for eksempel komprimerer pisspreik og hule løfter til korte ul. En sånn innretning ville gjøre valgkampsendinger og opptil flere debattprogrammer nokså mye kortere, med frigjort tid og forhøyet livskvalitet for oss alle som resultat.

Skjønt, ved nærmere ettertanke: Vi ville vel bare springe direkte til tv-stolen for å ødsle vår nyvunne fritid på en eller annen tv-kanal med reklame og ujusterte prateshowverter. For slik er det blitt: Vår tid er andres penger, uansett hvor det komprimeres.