Tid for å slå tilbake

Satiren skal ha rett til å krenke uten å møte sensur. Men vi behøver ikke bøye hodet i respekt. Det er lov å slå tilbake, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Thomas Knarvik heter en kunstner som lenge har lagt seg i selen for å bli sett. I sitt galleri på Facebook kommenterer han politiske forhold, med spesiell brodd mot det «det politisk korrekte» og antirasister. I nokså lang tid har det gått sånn passelig skjevt. Provokasjonene i Knarviks dokunst-univers, der det banale og seksuelle dominerer, har bare vakt begrenset forargelse. Her iler jeg til med å nevne at kunstneren også har karikert meg ved et par anledninger. Sist i en montasje der jeg onanerer tidligere LO-leder Yngve Hågensen som for anledningen er tegnet som en geitebukk. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg verken er krenket eller forbannet, bare mildt undrende. Kan hende krever det et spesielt talent å bruke doveggens språk som formidlingsform. Men hva er det Thomas Knarvik oppnår med dette?

Nå har vi fått et slags svar:

Oppmerksomhet. Og den er på sitt vis fortjent. Det gikk hull på byllen da Knarvik tegnet Ali Esbati, representant i den svenske riksdagen, som en apekatt. Esbati, som er økonom, har bakgrunn fra Iran og som overlevde massakren på Utøya, hadde kritisert NRKs dekning av svenske ghettoer. Han er en meningssterk person som jevnlig pådrar seg heftige reaksjoner og debatt, og som tåler det. Thomas Knarvik tok det hele til et nytt nivå, på laveste hylle. Tegningen inngår i en mørk satirisk tradisjon der ikke-europeere framstilles som ville dyr og jøder er pengepugere med krumme neser.

Man skal ha stor evne til fortrengning, og et svært alternativt verdensbilde, for ikke å se dette. Facebook-høyres ukronete konge, Kjetil Rolness, klarte det likevel. Ettersom Rolness mener Esbatis retorikk har «noe plaprende og repetitivt» over seg, er apen på sin plass. Ja, mer enn det. Rolness opphøyer Thomas Knarviks dokunst-satire til en høyere himmel. Brunbeising av motdebattanter er primitivt, «men satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen». Sivilisasjonen! Det som skjedde her var at vi hørte lyden av Kjetil Rolness som gikk gjennom isen.

Tegninger som krenker har en egen evne til å piske opp følelser og rop på tiltak og sensur. Etter karikaturstriden i 2005 og terrorangrepet på Charlie Hebdo, bør vi ha lært at det ikke er veien å gå. Retten til å bruke politisk satire omfatter selvfølgelig også Thomas Knarvik og hans likesinnede. Den ekte ytringsfriheten er universell, og strekker seg både til høyre og venstre i det politiske landskapet.

Det kan være greit å huske når en tegning polariserer debatten slik vi ser nå. Knarvik skal ha rett til å publisere sine ytringer, men det er en like klar rett å kritisere budskapet i kunsten for å inneholde seksualisert rasisme.

Dette er faktisk ikke uviktig, selv om det lyder som en selvfølgelighet. Mange stemmer innenfor det nye høyre har alvorlige vrangforestillinger om ytringsfrihet og politisk debatt. De tror de kan rope høyt og ekstremt og bare høste applaus. Men alle meninger og ytringer har ikke krav på respekt. Det er retten til å ytre seg som skal respekteres, ikke ytringenes innhold. Den som ytrer seg må akseptere å bli angrepet med harde midler. Det er fremdeles forskjell i kvalitet på verdiene vi velger: Kjærlighet eller hat, folkestyre eller tyranni, toleranse eller rasisme, raushet eller gjerrighet, åpenhet og stengte dører osv. Yringsfriheten har minst to sider. Den ene er tankefrihet og retten til (med noen få begrensninger) å si det man mener. Den andre, som er minst like viktig, er at den offentlige samtalen skal korrigere vrangforestillinger, uriktig informasjon og skadelige ideer og forslag. Uten en slik forståelse reduseres ytringsfriheten til inngjerdede og beskyttede monologer.

Et annet og nyere problem er en sterke sentralisering og kontroll med samfunnsdebatten. Over 70 prosent av det norske folk bruker Facebook, og selskapet praktiserer aktiv redigering. Samtidig anerkjenner det ikke noe redaktøransvar fordi foretaket betrakter seg som en ren distributør. Denne problemstillingen (f.eks. utestengning) dukket også opp i Knarvik-saken, slik vi stadig ser eksempler på. Samtidig benytter de store teknoselskapene matematiske algoritmer som styrer informasjonsstrømmen. Disse er hemmelige, og det er allerede avdekket at systemet er brukt politisk. Her er det helt åpenbart behov for ny lovgivning som sikrer innsyn.

Apekarikaturen viser at ytringsfrihetens innhold og grenser hele tida utfordres, også teknologisk. Den viktigste lærdommen nå er nødvendigheten av å bruke retten til å slå tilbake. Det nye høyre jamrer hele tida over at de mobbes, utestenges og brunbeises. De vil både brøle og være et pust i sivet. Slikt må avsløres og kritiseres. Med det beste våpenet som finnes: Åpne og tydelige politiske argumenter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook