Tid for de små skritt

Kvalitetsreformen for høyere utdanning har vært som et mindre jordskjelv for universitetene og høyskolene. Den har rystet og ristet oss - og satt oss sammen på nytt, skriver Inga Bostad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DET ER KNAPT NOK noen annen del av offentlig sektor som på så kort tid har opplevd like dyptgripende og omfattende endringer. En iøynefallende lærdom bør være denne: Det er vanskelig å gjennomføre mange dyptgripende endringer samtidig.Tilbakemeldingene fra institusjonens ansatte er klar: De er slitne. De har lykkes med mye, men det har kostet. Det har blitt mer administrasjon for alle grupper, men har særlig gått ut over mulighetene for sammenhengende tid til forskning. Også det videre fagfellesskapet kan ha blitt skadelidende. Mange opplever at de har jobbet på grensen av det forsvarlige de siste årene. Nå som mange av endringene er gjennomført, ser de trolig mer optimistisk på fremtiden. Det kan ikke sterkt nok understrekes at universitets- og høyskoleansatte de 4-5 siste årene har gjort en betydelig innsats. Nå er tiden inne til å vurdere omkostningene og forsøke å enes om treffende tiltak.

DET ER GÅTT tre og et halvt år siden Kvalitetsreformen ble innført. Universitetet i Bergen var først ute med sin evaluering i fjor høst med «Kvalitetsreformen under lupen». Den nasjonale evalueringen i regi av NIFU STEP og Rokkan-senteret ble sluttført i januar, og Universitetet i Oslos evalueringsrapport «Underveis» foreligger i disse dager. De tre evalueringene som er gjennomført, viser ingen store sprik: De rapporterer mange felles funn og trekker et godt stykke på vei de samme konklusjonene. Samtidig er det viktig å understreke at reformen har virket for kort tid til at man kan si noe om de endelige resultatene av den. Universitetet i Oslo skiller seg fra de andre universiteter og høgskoler ved at det er størst, eldst og mest komplekst. Reformen har langt på vei vært god for undervisning, læringsmiljø og studieorganisering, men mangelfullt finansiert. Vi har endret mye av undervisningen til en mer aktiviserende form i mindre seminarer, studentene får mer skrivetrening og en bedre oppfølging i form av veiledning og studieplaner. For fakulteter som Det humanistiske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet med mange studenter på bachelornivå, innebærer imidlertid ressursrammen en begrensning for hvor tett oppfølging det er mulig å gi studentene. Men istedenfor å styrke budsjettrammen, opplevde Universitetet i Oslo i 2007 et budsjettkutt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer