Tid for de små skritt

Kvalitetsreformen for høyere utdanning har vært som et mindre jordskjelv for universitetene og høyskolene. Den har rystet og ristet oss - og satt oss sammen på nytt, skriver Inga Bostad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DET ER KNAPT NOK noen annen del av offentlig sektor som på så kort tid har opplevd like dyptgripende og omfattende endringer. En iøynefallende lærdom bør være denne: Det er vanskelig å gjennomføre mange dyptgripende endringer samtidig.Tilbakemeldingene fra institusjonens ansatte er klar: De er slitne. De har lykkes med mye, men det har kostet. Det har blitt mer administrasjon for alle grupper, men har særlig gått ut over mulighetene for sammenhengende tid til forskning. Også det videre fagfellesskapet kan ha blitt skadelidende. Mange opplever at de har jobbet på grensen av det forsvarlige de siste årene. Nå som mange av endringene er gjennomført, ser de trolig mer optimistisk på fremtiden. Det kan ikke sterkt nok understrekes at universitets- og høyskoleansatte de 4-5 siste årene har gjort en betydelig innsats. Nå er tiden inne til å vurdere omkostningene og forsøke å enes om treffende tiltak.

DET ER GÅTT tre og et halvt år siden Kvalitetsreformen ble innført. Universitetet i Bergen var først ute med sin evaluering i fjor høst med «Kvalitetsreformen under lupen». Den nasjonale evalueringen i regi av NIFU STEP og Rokkan-senteret ble sluttført i januar, og Universitetet i Oslos evalueringsrapport «Underveis» foreligger i disse dager. De tre evalueringene som er gjennomført, viser ingen store sprik: De rapporterer mange felles funn og trekker et godt stykke på vei de samme konklusjonene. Samtidig er det viktig å understreke at reformen har virket for kort tid til at man kan si noe om de endelige resultatene av den. Universitetet i Oslo skiller seg fra de andre universiteter og høgskoler ved at det er størst, eldst og mest komplekst. Reformen har langt på vei vært god for undervisning, læringsmiljø og studieorganisering, men mangelfullt finansiert. Vi har endret mye av undervisningen til en mer aktiviserende form i mindre seminarer, studentene får mer skrivetrening og en bedre oppfølging i form av veiledning og studieplaner. For fakulteter som Det humanistiske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet med mange studenter på bachelornivå, innebærer imidlertid ressursrammen en begrensning for hvor tett oppfølging det er mulig å gi studentene. Men istedenfor å styrke budsjettrammen, opplevde Universitetet i Oslo i 2007 et budsjettkutt.

I TRÅD MED REFORMENS intensjoner har vi også tatt i bruk nye eksamens- og vurderingsformer - og vi trengte nok å utfordres her. Samtidig har vi innført et nytt karaktersystem, som ikke har fungert etter intensjonene. Vi har også etablert et kvalitetssystem for utdanningsvirksomheten, det vil si flere typer evalueringer med tilbakemelding om blant annet undervisningsaktivitetene. Videre har det i løpet av fem år vært en fordobling av antall studenter ved Universitetet i Oslo som velger å studere i utlandet, og en fordobling av innreisende studenter. UiOs evaluering viser at det er blitt noe mindre frafall av studenter på lavere grad og betydelig mindre frafall på høyere nivå. Studentene på bachelornivå tar flere eksamener enn tidligere og antall studiepoeng pr. student har økt med om lag 20 prosent i løpet av fem år, samtidig som det er noen færre studenter som stryker til eksamen. Dette står i kontrast til den nasjonale evalueringen som slår fast at læringsmiljøet ikke er blitt tettere, at studentene er mindre til stede på undervisningsstedet enn før og at heller ikke det uformelle miljøet blant studentene er styrket. Ved Universitetet i Oslo er faktisk studentene mer til stede på campus enn tidligere. Færre sier at de føler seg ensomme og nesten 80 prosent sier de samarbeider med andre studenter. Det at vi nå er organisert i studieprogram og ikke lenger i de mer tradisjonelle fagene, har nok synliggjort en del av studietilbudene våre bedre, og har bidratt til økt rekruttering. De ulike undervisningsprogrammenes relevans for arbeidsmarkedet er også blitt tydeligere og har i seg selv bedret rekrutteringen av nye studenter.

DET ER VANSKELIG å si noe entydig om - for ikke så si måle - utdanningskvaliteten. Det er lett å slutte seg til de andre evalueringene som sier at Kvalitetsreformen har vært bra for studentene, som har fått en bedre oppfølging, mer varierte vurderingsformer og skrivetrening. På den ene siden har det blitt mer skolepreg, men mer strukturerte løp og skrivetrening kan også bidra til modning. Det er likevel sannsynlig at reduksjonen i studietid på lavere grad fra fire til tre år ikke har blitt kompensert ved en slik omlegging av studietilbudet. Det kan være grunn til å tro at bachelorgraden ikke fullt ut holder samme nivå som den gamle cand.mag.-graden. En 3-årig utdannelse på lavere nivå er ikke er et særnorsk fenomen, men normen i Europa. En slik grad bør ha en god og gjennomtenkt plass i akademia. Samtidig er det en utfordring at en mer sammensatt studentgruppe følger de samme undervisningstilbudene, fordi studentene nå mer velger på kryss og tvers. Og vi står også overfor en utfordring knyttet til at krav til masteroppgaver og emner er tilpasset normert arbeidsinnsats. Vi vet at det er mange typer studenter, og at det bør også være rom og plass til de som av ulike årsaker ikke kan følge det forventede tidsløpet.

I UNIVERSITETET I OSLOS evalueringsrapport legger vi frem en rekke forslag om den videre oppfølgingen av kvalitetsreformen. Hvordan legge forholdene bedre til rette for sammenhengende tid til forskning? Dette er en problemstilling som må drøftes på nasjonalt plan, sammen med utfordringer knyttet til det nye karaktersystemet - og bachelorgradens status. Vi jobber også med å innholdsbestemme læringsmålene bedre. Sist, men ikke minst, skal vi nå følge opp evalueringen ved å se på høyere utdanning i et dannelsesperspektiv: Er studiene våre lagt godt nok til rette for fordypning og konsentrasjon? Er oppfølgingen blitt så «farlig god» som en av våre studenter sa, at den kritiske refleksjon, selvstendigheten og innsikten i den vitenskapelige tenkemåten har fått dårligere kår? Gjennomstrømning er ikke et uttrykk for kvalitet på god læring, og vi må nå kunne anvende det vi vet om dagens reformerte utdanningssystem til å rette søkelyset mot innholdet i studiene. Vi vet vi har lykkes med å gjennomføre mange endringer på våre utdanningsinstitusjoner. De har stort sett vært nødvendige, men har hatt en del uheldige konsekvenser. Nå er det tid for de små skritts justeringer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer