Tid for en ny politikk

Finanskrisen i Asia er blitt global. Den mye omtalte globaliseringen av internasjonal økonomi «slår tilbake på seg selv». Det overraskende er ikke at en slik utvikling kommer, men at ikke flere har innsett det på et tidligere tidspunkt. I dag peker «alle» på problemene. Dermed er det tid for politikk.

Verden trenger et finanssystem som formidler nødvendig finansering av produksjon og handel over nasjonale og regionale grenser. I en tid der eksportinntektene stagnerer og u-hjelpen går ned, gjelder dette særlig utviklingsland. Derfor inviterer regjeringen i juli 1999 til internasjonal konferanse i Oslo for å drøfte tiltak som kan bøte på de uheldige sider ved globaliseringen.

Det gjelder ikke minst finansboblen, flokkmentaliteten og den kroniske ustabilitet i finanssystemet.

Da etterkrigstidens system med faste valutakurser sprakk i begynnelsen av 1970-årene, var dagshandelen i valuta mellom 10 og 20 milliarder dollar. I 1995 lå gjennomsnittet på 1260 milliarder. Det var 70 ganger det som trengtes for å finansiere dagshandelen i varer og tjenester, eller mer enn tusen ganger den kapitalen som gikk utenlands til langsiktige investeringer samme år. Ja, én dags omsetning tilsvarer verdens offisielle beholdning av gull- og valutareserver, det antatte ankerfestet for stabiliteten i systemet.

Nesten 50 prosent av hele denne enorme mengden kapitalflyt var i 1995 plassert for to dager eller mindre. Fornuftig for den enkelte, for eksempel pensjonsfond som handler for småsparere eller pensjonister hjemme. Men når mange aktører skal ha realisert sine mål om økt fortjeneste på svært kort sikt, flokker de seg gjerne om noen få økonomier, for så å rømme i flokk i løpet av noen timer. Ettersom disse investorene har en tendens til å være overentusiastiske når det ser bra ut og ultrapessimistiske når det ryktes at det vil gå dårlig, blir resultatet kollektiv ufornuft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom virkningene av kollektiv ufornuft hadde vært likt fordelt, ville den også vært mindre utbredt.

Dagens system fordeler imidlertid risiko og beskyttelse mot tap svært ujevnt.

Rapporter for Verdensbanken og Pengefondet påviser at 90 land siden slutten av 1970-årene har vært rammet av bankkriser. I de fleste av tilfellene falt de sammen med valutakriser. Omtrent alle førte til økonomisk tilbakegang, mange til økte skatter for å dekke tapene over statsbudsjettet. I over 20 land har hjemlige kostnader til å dekke tap som følger av krisene beløpt seg til over 10 prosent av brutto hjemmeproduktet.

Men dette er bare halve problemet. Speilvender vi, ser vi at systemet beskytter investorene og låneyterne i utlandet (i-land). Flere bedrifter og banker i Øst-Asia er med rette kritisert for å ha gått inn på kortsiktige og svært risikofylte lån. Men utlendingene som har lånt dem, har i stor grad spilt på vissheten om at de selv uansett ville være risikofri. De har kunnet regne med å sitte med gevinsten dersom ting gikk godt og med at andre dekket tapene dersom ting gikk galt. Dette såkalte moralske hasard-problemet har vært kjent siden gjeldskrisen i 1980-årene og begynner å bli erkjent også av sentralbanker og de internasjonale finansinstitusjonene. Men hasardspillet fortsetter - i nye land.

Mens «systemet» forventer at Sør-Korea og andre lar sine kriserammede industriselskap og finansinstitusjoner ta støyten og i verste fall gå konkurs, finnes det andre spilleregler - i USA (kanskje også i Norge?). Da ett av de største såkalte hedge-fondene i USA, Long-Term Capital Management (LTCM), i høst i praksis var konkurs, laget den føderale banken på noen timer et stort spleiselag der mange av de største amerikanske og europeiske bankene deltok. To av rådgiverne til LTCM, begge kolleger av Milton Friedman i Chicago, ble i fjor forøvrig beæret med Nobelprisen i økonomi for sine arbeider om vellykket risikohandtering.

Historien gjentar seg aldri (helt). Men altfor mange synes å ha oversett den historiske lærdom bak en annen økonomisk-politisk lære enn Chicagoskolens, nemlig at de kortsiktige kapitaltransaksjonene kopler samfunn og sosiale behov fra økonomien.

Forhandlerne i Bretton Woods ble enige om at målene om sikkerhet og økonomisk vekst måtte nås gjennom institusjoner for sosial og politisk stabilisering. I 1929 og 1930-årene ble økonomien koplet fra samfunnet. Når det skjer, oppstår sosiale skjevheter og får en eksplosiv politisk kraft. Derfor ble løsningen etter 1944 å liberalisere industriinvesteringer og handel, men skrittvis og i moderat tempo. Da Den kalde krigen satte inn, avviste man presset for finansiell liberalisering fra Wall Street og fulgte Keynes: Vil man ha frihandel, må det være offentlig kontroll med kapitalbevegelsene.

Sør-Koreas krise skyldes at det som følge av deregulering var for lite, ikke for mye offentlig politikk. Kombinasjonen av usikrede lokale banker, moralsk hasard i utlandet, av kortsiktige utenlandske kapitalplasseringer og Pengefondets innstrammingspolitikk, ga kraftige negative utslag. Også Verdensbanken slår nå fast det siste. Den mye omtalte «kompiskjøringen» mellom politikere, banker og industriselskap spilte neppe noen større rolle i Seoul enn den gjorde i New York da LTCM ble reddet.

Et nytt «Bretton Woods-kompromiss» synes igjen aktuelt. Men 1998 er noe helt annet enn 1948; det kan ikke etableres et stabilt fungerende finanssystem uten en ny økonomisk-politisk doktrine.

I en boble, med enorme finansmidler i omløp og med flytende valutakurser, er det knapt mulig å gjenskape etterkrigssituasjonen. Men globaliseringen av finanssystemet er ikke en slags naturtilstand ingen kan gjøre noe med. Flere land, også u-land, har med betydelig hell helt til idag regulert kapitalbevegelsene. Likevel: Innføring av Tobinskatt og andre reguleringstiltak forutsetter ikke bare bred internasjonal enighet og effektiv arbeidsdeling mellom globale, regionale og nasjonale kontrolltiltak. Dét forutsetter en ny, eller iallfall sterkt endret økonomisk-politisk doktrine.

Som statsminister Bondevik påpeker (Aftenposten 27.10.), er det nå nødvendig å «redde systemet fra seg selv». Skal man sikre en liberal handel og hindre ny-merkantilisme i å bre seg, er det tid for ny politikk. Markedsmekanismen er fortsatt viktig for å begrense feil ressursbruk og feilvurderte valutaer. Men antakelig kan man se LTCMs fallitt som begynnelsen på slutten for den monetaristiske epoken. De sørøstasiatiske valutaene kan jo ikke ha vært 60- 70 prosent overvurderte sommeren 1997. Den kroniske ustabiliteten og den skjeve fordelingen av risiko kan ikke sees som ordinære «markedskorreksjoner». Alle kapitalbevegelser kan dessuten heller ikke lenger betraktes som likeverdige - fordi all økonomisk aktivitet heller ikke er det. Behovet for kapital til kompetansebyggende og produktive, sysselsettende og miljøbevarende investeringer er enormt over det meste av verden, men dekkes i dagens system først hos de politisk og økonomisk sterke. Dermed forsterkes skjevhetene. Ett svar kan være å skille mellom langsiktige og kortsiktige kapitalbevegelser. Tobin vil dét med skatten sin, men man kan også tenke seg å få det til med insentiver.

Det foreligger signaler om nytenkning. Frankrike og Japan har levert inn forslag til det Clinton og Blair ennå noe upresist kaller «en ny arkitektur» for finanssystemet. Ett forslag kan settes i verk straks: mer åpenhet om kapitalbevegelsene. Det kan gi oss alle betydelig bedre innsikt å få vite hvor og når Wall Street og City handler. Og det vil være av interesse for oss rentebetalere at Kredittilsynet gir oss detaljene om valutahandelen i Oslo. For det er vel ikke meningen at kravet om åpenhet bare skal anvendes på Seoul og de andre i «sør»?

Hva de arkitektoniske grunnprinsippene ellers skal bestå i, vet vi foreløpig lite om. Dersom den økonomiske ekspertisen skal være alene om å tegne dem, må vi vente en stund på den nødvendige avklaring. International Herald Tribune rapporterte fra årsmøtene til Pengefondet og Verdensbanken i oktober at globaliseringens sammenbrudd har provosert fram en intellektuell krise som minner om en religiøs krise. Samtidens kanskje fremste ny-klassiske økonom, Paul Krugman, bekrefter rapporten om det intellektuelle tomrom. Han innrømmer at han selv har tatt feil og at hans egen mye brukte tekstbok i økonomi sier pent lite om hvordan vi skal forklare og handtere det som har skjedd i finanssystemet.

Men en slik selverkjennelse er jo ofte en god begynnelse.