Verden trenger et finanssystem som formidler nødvendig finansering av produksjon og handel over nasjonale og regionale grenser. I en tid der eksportinntektene stagnerer og u-hjelpen går ned, gjelder dette særlig utviklingsland. Derfor inviterer regjeringen i juli 1999 til internasjonal konferanse i Oslo for å drøfte tiltak som kan bøte på de uheldige sider ved globaliseringen.

Det gjelder ikke minst finansboblen, flokkmentaliteten og den kroniske ustabilitet i finanssystemet.

Da etterkrigstidens system med faste valutakurser sprakk i begynnelsen av 1970-årene, var dagshandelen i valuta mellom 10 og 20 milliarder dollar. I 1995 lå gjennomsnittet på 1260 milliarder. Det var 70 ganger det som trengtes for å finansiere dagshandelen i varer og tjenester, eller mer enn tusen ganger den kapitalen som gikk utenlands til langsiktige investeringer samme år. Ja, én dags omsetning tilsvarer verdens offisielle beholdning av gull- og valutareserver, det antatte ankerfestet for stabiliteten i systemet.

Nesten 50 prosent av hele denne enorme mengden kapitalflyt var i 1995 plassert for to dager eller mindre. Fornuftig for den enkelte, for eksempel pensjonsfond som handler for småsparere eller pensjonister hjemme. Men når mange aktører skal ha realisert sine mål om økt fortjeneste på svært kort sikt, flokker de seg gjerne om noen få økonomier, for så å rømme i flokk i løpet av noen timer. Ettersom disse investorene har en tendens til å være overentusiastiske når det ser bra ut og ultrapessimistiske når det ryktes at det vil gå dårlig, blir resultatet kollektiv ufornuft.