STATSMINISTERKANDIDATENE: Atmosfæren i denne valgkampen har vært opphetet. Metodene og retorikken tidvis urovekkende. I en slik situasjon trenger vi politikere som vi kan peke på som forbilder, selv om man kan være uenige i deres standpunkter og også de virkemidlene de foreslår. Erna Solberg er et slikt forbilde. Jonas Gahr Støre det samme.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
STATSMINISTERKANDIDATENE: Atmosfæren i denne valgkampen har vært opphetet. Metodene og retorikken tidvis urovekkende. I en slik situasjon trenger vi politikere som vi kan peke på som forbilder, selv om man kan være uenige i deres standpunkter og også de virkemidlene de foreslår. Erna Solberg er et slikt forbilde. Jonas Gahr Støre det samme. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Stortingsvalget 2017:

Tid for et skifte

Derfor gjentar vi også denne gang at vi ønsker en regjering uten Frp.

Meninger

Erna Solberg er en populær statsminister, med personlige egenskaper som innbyr til troverdighet og tillit. Hun opptrer på en måte som virker samlende, selv om man kan være uenig i sak. Problemet er bare at det har blitt stadig tydeligere at hun ikke har kontroll på egen regjering. Hun har abdisert som leder og er nå bare ordstyrer på et evig pågående torgmøte. Hennes, og Siv Jensens regjeringsprosjekt, er nå helt uten den helhetlige profil og ansvarlighet som man forbinder med en regjering.

Vi har aldri sett noe liknende i norsk politikk. En statsminister som ustanselig må ut og forsikre oss om at hennes statsråder ikke snakker på vegne av regjeringen.

Lenge var fordelen for de borgerlige samarbeidspartiene at ingen av dem trengte å ta fullt ansvar for regjeringens politikk. Alle hentet noen seire, og tapene kunne man skylde på andre for. Denne strategien var selvsagt ikke bærekraftig over tid. De tre samarbeidspartiene til Høyre har ikke lenger noen lojalitet til prosjektet. Høyres politikk er det nå også vanskelig å få øye på. Vi forutsetter at Høyre har større ambisjoner for politikken enn at Erna bare skal kunne kalle seg statsminister.

Mange ting er snudd på hodet i norsk politikk de siste fire årene. Historisk sett forbinder vi Arbeiderpartiet med stort offentlig pengeforbruk. Men da de rødgrønne styrte nølte man med å gjøre oljeformuen til en «svart gryte» som kunne brukes når statens driftsbudsjett ikke strakk til. Slik har det ikke vært med den borgerlige regjeringen. Dagens regjering har funnet penger til alt den ønsker, ikke minst stor skattelette. Det nytter ikke å skylde på oljeprisfallet i 2014. Slusene ble åpnet før, og har forblitt åpne. Og de som trodde at regjeringen – særlig Frp - skulle gå løs på byråkratiet og en forvokst offentlig sektor, må også være skuffet. Offentlig sektor er blitt større, ikke mindre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De som sier at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre i denne valgkampen har bommet på virkelighetsforståelsen har nok mye rett i det. Folk kjenner seg ikke igjen i en fortelling om økonomiske nedgangstider, påtrengende arbeidsledighet – og behovet for å øke skattene når landets skatteinngang er god. Riktignok øker ulikhetene i Norge, men forventingsmålinger viser at folk flest er positive til egen økonomi og landets økonomi.

Det er ingen unnskyldning. Arbeiderpartiet har hatt fire år på seg til å utvikle en politisk visjon, et veikart for Norge de neste 10 til 20 årene. Det er indikasjoner på at tida ikke er brukt godt. Det er synd, fordi Norge står foran store utfordringer. De fleste av dem er grundig beskrevet i siste perspektivmelding, med fallende inntekter for staten og kraftig økende utgifter som sentrale stikkord. Skal Arbeiderpartiet komme i dialog med nye og yngre velgergrupper må partiet dessuten snart ta innover seg at klimaspørsmålet blir mer og mer påtrengende. Det holder ikke lenger å legge alle eggene i den kurven som heter LO. Partiet trenger nye impulser, flere å snakke med. Vi er ikke rustet for framtida. Det er et paradoks at norsk politikk er så preget av idétørke som det vi ser nå, og det er nok grunnen til at mindre partier på venstresida og Miljøpartiet de grønne gjør det bedre.

Om Norge igjen skulle få en mindretallsregjering trenger ikke det være noen dårlig løsning. Mindretallsregjeringer har i lange perioder i norsk historie vært mer regelen enn unntaket. Og det vi har erfart i slike perioder er at Stortingets innflytelse da øker. En mindretallsregjering til høyre eller venstre gir de mindre partiene mye større muligheter til å påvirke praktisk politikk enn når en blokk har full kontroll.

Dagbladet har ved alle valg i nyere tid advart mot å slippe til Frp i maktposisjoner. Men de siste fire årene har Frp fått sjansen til å bekle verv og posisjoner, helt i samsvar med det valgresultat og vårt demokratiske styresett tilsier. Akkurat slik det skal være. Partiet har stilt med noen flinke fagstatsråder som fremmer sin politikk på en kraftfull, men redelig måte. Dessverre for regjeringen og for Frp er det andre ting vi husker bedre og som kaster lange skygger. Vi snakker om hvordan noen av partiets sentrale personer ut fra kortsiktig, populistisk ønske om gevinst, har markert seg med en splittende og polariserende retorikk i innvandrings- og integreringsdebatten.

Historien har vist at store politikere klarer, på tross av krevende situasjoner og saker, å framstå samlende og tillitvekkende. De har stamina til å bygge bro på tross av meningsforskjeller. Derfor gjentar vi også denne gang at vi ønsker en regjering uten Frp.

Norge har både moralsk plikt og kapasitet til å ta ansvar når store spørsmål trenger seg på. Vårt samfunn er bygd på respekten for menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner, folkeretten og en grunnleggende plikt til å hjelpe mennesker i nød. Vi må ikke utfordre en forutsigbar, internasjonal rettsorden som særlig mindre nasjoner skal være glad for at vi har.

Atmosfæren i denne valgkampen har vært opphetet. Metodene og retorikken tidvis urovekkende. I en slik situasjon trenger vi politikere som vi kan peke på som forbilder, selv om man kan være uenige i deres standpunkter og også de virkemidlene de foreslår. Erna Solberg er et slikt forbilde. Jonas Gahr Støre det samme. Det er fullt mulig å snakke om Norges utfordringer uten å henfalle til uverdig retorikk og pinlige studieturer for å samle billige poenger. Ernas regjeringsprosjekt bør avsluttes. Skal hun starte et nytt, bør hun gjøre det med andre venner enn Frp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook