«Etter mitt skjønn er det ikke flere enn to muligheter: enten må de friske rømme eller den syke må settes utenfor samfunnet; må isoleres.» Men denne uttalelsen fra 1885 pekte Gerhard Armauer Hansen, leprabasillens oppdager, på hovedutfordringen i smittevernet: interessekonflikten mellom de smittede og de usmittede, mellom individ og samfunn.

De fleste land har forsøkt å regulere denne konflikten gjennom en smittevernlov. Vår lov kom i stand hundre år seinere, etter at hiv var oppdaget som årsak til aids. Nå søkte folk beskyttelse mot smitte fra stoffmisbrukere og homoseksuelle, mens disse protesterte mot tiltak som kunne true deres rettigheter.

Sosialkomiteen pekte på de smittedes «klare ansvar å ta slike forholdsregler at andre mennesker ikke utsettes for smitte», men lovte til gjengjeld at «samfunnet ikke iverksetter former for sanksjoner og tvangstiltak som på en uakseptabel måte avgrenser individets frihet.»

Loven, som trådte i kraft i 1995, gir myndighetene mulighet til å innføre strenge smitteverntiltak når det er nyttig, nødvendig og fornuftig, men gir samtidig rettssikkerhetsgarantier til dem som blir utsatt for slike tiltak.