Tid for forsoning?

En moden person kan kjennetegnes av en viss form for følelsesmessig integrasjon. Det samme kan en vel si om en kultur, endog en nasjon. Når Knut Hamsun, etter så mange år, fortsatt vekker sterke følelser tyder det på en lite vellykket bearbeiding.

En kan undre seg over intensiteten i argumentene mot en Knut Hamsuns plass i Oslo. Er det Hamsuns manglende anger som har holdt dette raseriet varmt i over 60 år? Det er vel vanskeligere å tilgi noen som ikke selv ber om tilgivelse? Eller har folk så vanskelig med å tro at Knut Hamsun kunne finne på noe slikt, at sjokket ennå ikke har gitt seg? En tredje mulighet er at det ikke bare handler om Knut Hamsuns handlinger under krigen, men også om norsk identitet, etterkrigs- og samtidshistorie.

En (indre) splittelse er en av mange løsningsforsøk en kan ty til når en blir stilt ovenfor noe som vanskelig lar seg følelsesmessig integrere. Det en forsøker å unngå er et følelsesmessig ubehag, som ofte er knyttet til skyldfølelse, skam, eget ansvar og egen delaktighet. Splittelse kan oppstå når noe blir så (moralsk) ubehagelig at det truer vårt selvbilde eller likevekt, slik at det må deles opp i deler som ikke har noe med hverandre å gjøre. En splittelse representerer altså en indre løsning på et ytre (eller indre) problem eller dilemma. En slik løsning kan være besnærende nok, for å unngå ubehaget, men prisen er høy. Problemer blir ikke løst, bare utsatt.

I Norges forhold til Knut Hamsun viser splittelsen seg ved at en stadig har forsøkt å skille forfatteren fra mannen, som om dette var mulig. En slik løsning, eller redningsforsøk, representerer ikke noen god integrering, da den bare fastholder splittelsen. Det er selve polariteten som er problemet, da en gjennom en slik løsning på sett og vis får «ligningen» til å gå opp, men hvor det følelsesmessige aspektene forblir uberørt. Begrunnelsen for at splitting ikke er noen god løsning, er at vi fortsatt debatterer dette og at følelsene nærmest umiddelbart kommer i kok. Forsøk som å kalle opp en plass for «forfatteren Knut Hamsun» eller «YLAJALI» virker derfor, etter min vurdering, ikke som noen god løsning.

Det eksisterer en splittelse i Hamsun-debatten, og har gjort det i snart 60 år. Splittelsen er på den ene siden representert ved dem som ikke vil glemme, krigsgenerasjonen, som har opplevd smerte i forbindelse med krigen og blitt skuffet/krenket av Hamsuns uttalelser og handlinger under krigen. Om en vil, kan en kalle disse for «offerets stemme». Mange bærer med seg smerte, men noen bærer også med seg utilgivelighet og uforsonlighet. De kan med denne holdningen bli helt uangripelige; deres raseri er berettiget, hevnen er evigvarende og kan bare bli forløst i døden. Det kan synes som om enkelte henter sin identitetsfølelse fra offer- og lidelsesstatusen. Denne siden er blitt støttet av kulturen for øvrig gjennom deres uartikulerte hyllest til raseriet mot nazismen og berettigelsen av hevnen over tyskerne, deres medsammensvorne og assosierte. Makten denne siden (i splittelsen) får, viser seg gjennom at de stadig minner de(n) skyldige om hva de(n) har gjort og hvor mye de selv har lidd. Den skyldige kommer alltid bakpå og må stadig unnskylde seg. Teorien impliserer at de bærer med seg et voldsomt raseri som, av forskjellige grunner, ikke er bearbeidet.

I stedet for stadig å stille spørsmålet om hvorfor Knut Hamsun kunne gjøre noe slikt, bør en kanskje snu spørsmålet og spørre seg om hva som holder eget hat, hevnlyst og uforsonlighet i live. Den «planten» må vel også vannes? Krigsgenerasjonen står ikke alene i dette, vi har alle vært med på, og latt andre, polarisere. Således er det ikke noe argument å vente til krigsgenerasjonen dør ut, da selve splittelsen ligger i vår egen samtid.

Hamsun er, etter min mening, utover det han faktisk bidro til, også et perfekt symbol som en kan rette hele sin mangel på tilgivelse mot. Det er som om Hamsun selv er personlig ansvarlig for alle tyskernes herjinger, eller at hans svik ble foretatt i fjor. Offeret har god hukommelse.

Folk trenger, forståelig nok, en adresse for sin maktesløshet, smerte, hevntrang og krav om oppreisning. Men tyskerne har kapitulert og dratt hjem. En kultur trenger alltid et symbol eller en representant, som en kan bruke for å projisere egen fiendtlighet på. Hamsun er et perfekt valg; han har stilt seg til disposisjon, er skyldig og død. Han blir, etter min mening, også brukt av kulturen for en uforsonlighetsmessig kvalitet ved vår egen samtid.

Problemet med dette er at en glemmer nyansene, både eget bidraget og det faktum at Knut Hamsun også betalte en høy pris for sine handlinger (internert, ruinert, psykiatrisk vurdert og en nedverdigende diagnose). En kan godt si at han har gjort opp for seg, selv om han ikke ble dømt i en straffesak slik han selv ønsket.

Når «Plata» nå lanseres som et egnet sted for Knut Hamsuns plass, er det ikke hyllest til nazismen. Det er derimot en hyllest til en mann som skrev gode romaner og som gjorde mange feil. På denne måten vil en slik plass også kunne virke samlende på splittelsen og romme mange av dagens forskjellige følelser og holdninger overfor Knut Hamsun. Det vil bli en plass for noe som er dobbelt, og ikke noe som bare ivaretar helte- eller offerposisjonen. De har vi nok av. Dessuten trenger en kultur konkrete symboler for de ulike kreftene i et samfunn. Det er vel heller ikke slik at en liker alt som står oppført i en hovedstad?

Om det blir en Knut Hamsuns plass på «Plata» til Hamsuns 150 års jubileum i 2009 er nå opp til politikerne å avgjøre. Hamsun-Selskapet har nå kommet med forslaget, og det blir spennende å se hvordan politikerne vil håndterer dette. Ved å unnvike, gjennom en utsettelse, vil de frarøve vår kultur en mulighet for ytterligere følelsesmessig integrasjon. Da vil vi ha denne debatten med de samme følelsene om 50 år og det er det vel ingen som ønsker?