Slik innleder forlaget sin omtale av «Tidens historie», og den som måtte være i tvil, får her en bekreftelse på at begrepet tid er et anvendelig symbol for alle som ønsker å si noe uforpliktende om verden. For har tida virkelig bare eksistert i to tusen år, og er det strengt tatt bare tid vi feirer ved årtusenskiftet? Neppe, men saken er vel den at vi omtaler tida omtrent som det passer oss, mens vi samtidig ser den som noe grunnleggende allment. Det er egentlig dette Trond Berg Eriksen forteller, når han snakker om «tidens mange ansikter», og når han gjør oppmerksom på at «Ikke noe er mer universelt utbredt enn å betrakte sin egen tid som enstående».

Tidsklemme

I en verden som vår, der mange føler seg hjelpeløst fanget i det Berg Eriksen kaller en «tidsklemme», er det vel heller ikke til å undres over at tidsbegrepet problematiseres i særlig grad. Samtida og øyeblikket skrumper mer og mer inn, slik forfatteren påpeker, og det moderne mennesket føler åpenbart behov for å forstå sin egen pressede situasjon. «Tidens historie» kommer således til rett tid, på slutten av et tiår der filosofi og undring har vært ettertrykkelig på moten. Vår egen tidsalder er likevel ikke noe enestående eksempel når det gjelder tidas dominans og menneskets ubetydelighet, selv om skiftende religiøse, politiske og vitenskapelige forhold opp gjennom historien har vært med på å skape svært ulike bilder av hva tid egentlig er. Og de varierende herskere, hva enten det har dreid seg om kirke, fyrste eller stat, har naturligvis gjort hva de kan for å styre folket nettopp ved å søke å kontrollere tida. «Tidens historie» viser oss dette i overveldende bredde og detalj, der den følger den vestlige verdens tidsoppfatning fra antikken og fram til i dag.