Tid for historie

«Idet vi nærmer oss et årtusenskifte har professor Trond Berg Eriksen fordypet seg i hva det er vi egentlig feirer. Hva er denne tiden som det snart har gått to tusen år av?»

Slik innleder forlaget sin omtale av «Tidens historie», og den som måtte være i tvil, får her en bekreftelse på at begrepet tid er et anvendelig symbol for alle som ønsker å si noe uforpliktende om verden. For har tida virkelig bare eksistert i to tusen år, og er det strengt tatt bare tid vi feirer ved årtusenskiftet? Neppe, men saken er vel den at vi omtaler tida omtrent som det passer oss, mens vi samtidig ser den som noe grunnleggende allment. Det er egentlig dette Trond Berg Eriksen forteller, når han snakker om «tidens mange ansikter», og når han gjør oppmerksom på at «Ikke noe er mer universelt utbredt enn å betrakte sin egen tid som enstående».

Tidsklemme

I en verden som vår, der mange føler seg hjelpeløst fanget i det Berg Eriksen kaller en «tidsklemme», er det vel heller ikke til å undres over at tidsbegrepet problematiseres i særlig grad. Samtida og øyeblikket skrumper mer og mer inn, slik forfatteren påpeker, og det moderne mennesket føler åpenbart behov for å forstå sin egen pressede situasjon. «Tidens historie» kommer således til rett tid, på slutten av et tiår der filosofi og undring har vært ettertrykkelig på moten. Vår egen tidsalder er likevel ikke noe enestående eksempel når det gjelder tidas dominans og menneskets ubetydelighet, selv om skiftende religiøse, politiske og vitenskapelige forhold opp gjennom historien har vært med på å skape svært ulike bilder av hva tid egentlig er. Og de varierende herskere, hva enten det har dreid seg om kirke, fyrste eller stat, har naturligvis gjort hva de kan for å styre folket nettopp ved å søke å kontrollere tida. «Tidens historie» viser oss dette i overveldende bredde og detalj, der den følger den vestlige verdens tidsoppfatning fra antikken og fram til i dag.

Forfatteren drøfter begrepet tid ved å servere eksempler fra menneskehetens praktiske og mentale liv, og ved stadig å trekke tråder framover og bakover i historien. Vi følger tida fra den i antikkens kunst ble framstilt i personifisert form, slik også maleren Goya langt seinere viste i sitt kjente og groteske maleri av tidsguden Kronos som spiser sine barn, via middelalderens forestilling om skjebnens hjul, til bildet av Døden med timeglasset og videre opp til vår tids allestedsnærværende urskiver. Disse symbolene sier noe om menneskelige livsbetingelser, og om forskjellige epokers syn på tid som henholdsvis bevegelig eller uavvendelig, syklisk eller rettlinjet, skremmende eller taust befalende. I mindre målestokk er det også interessant å få vite slikt som at værhanen i kirketårnet opprinnelig symboliserer hanen som galte for apostelen Peter, og at den derfor utgjør et bilde på den rent teologiske tid - i motsetning til kirkeklokka, som representerer en mer moderne, teknologisk tidsoppfatning. I dag er det kirkeklokkene, som vi hører svakt i det fjerne på en søndag formiddag, som har overtatt hanens religiøse rolle - og armbåndsuret styrer oss tidsmessig mer effektivt enn kirken noensinne har klart. Også tidas veier er uransakelige.

Tilgjengelighet

Trond Berg Eriksen er en dreven formidler, som ofte i beste forstand vet å benytte seg av populærvitenskapens virkemidler. Det handler om tilgjengelighet, og rett og slett om evnen til å underholde. Ikke minst derfor er det overraskende å fastslå at «Tidens historie», som altså ikke er noe strengt akademisk verk, faktisk mangler mye av den spenst og friskhet som forfatteren tidligere har framvist. Kanskje er det snakk om et bevisst valg, nettopp for å tvinge leseren til å fordype seg enda mer seg i stoffet? Eller kanskje skyldes det emnets luftige karakter? Resultatet er det samme, for denne boka «antenner ikke fantasien», slik forfatteren sier i en annen sammenheng.

Tidas historie?

Det er for øvrig diskutabelt om tida i det hele tatt kan sies å ha en historie. Klokker og kalendere kanskje, men tid i seg selv? Virkelig søken etter tidas vesen krever dessuten noe mer enn ren kronologi, hvor gjennomført og imponerende denne enn måtte være. Når klokka går mot tolv, burde det være tid for tankeflukt.