KAMP? Jeg kunne ønske meg et klima i norsk offentlighet der det eksisterte, i hvert fall et lite ønske om å lytte, en mikroskopisk ambisjon om å samtale, skriver artikkelforfatteren.
KAMP? Jeg kunne ønske meg et klima i norsk offentlighet der det eksisterte, i hvert fall et lite ønske om å lytte, en mikroskopisk ambisjon om å samtale, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Tid for holmgang

Det er litt vanskeligere å tenke med en øks i hånda.

Meninger

I helgen hadde Knut Nærum et innlegg på trykk i Dagbladet som het «Stans debatten!».

I korte trekk mener Nærum at debattformen vi ser i offentligheten virker mer hemmende enn opplysende. Om poenget er at vi skal lære noe, justere oss og dermed bli klokere mennesker, virker formen mot sin hensikt. Pr. nå virker debattene mer som en boksering enn et sted for samtale.

Nærum mimrer tilbake til sin tid i skoledebattene, der retorisk drilling ble en måte å unngå samtale på. Snedige og ikke minst offensive punch lines var våpen for å tvinge motstanderen i kne. Selvfølgelig underholdene for publikum, men ikke særlig lærerikt.

Jeg kjenner igjen bildet Nærum skisserer. Selv meldte jeg meg ut av ungdomspolitikken i 19-årsalderen, nettopp fordi det ironisk nok virket som feil arena å befinne seg på om man ville forstå noe mer enn man allerede gjorde. På valgkampskoleringer blir man drillet i å vri angrep til motangrep. Refleksjon er et nei-ord. Revurdering av sitt standpunkt må på ingen måte forekomme. Det er et svakhetstegn.

De fleste mennesker står og kikker på verden fra ett bestemt punkt, fra et rom som er deres eget. Man fant kanskje dette rommet etter å ha lett en stund, og tenkte: Her må jeg være. Det finnes et mylder av grunner til at man ender opp der man gjør. Erfaringer via oppvekst, utdanning, jobb, situasjoner man har ramlet inn i, bøker man har lest osv.

Problemet oppstår idet man bruker alle sine krefter på å overbevise seg selv om at ens rom er det eneste med skikkelig utsikt. At man tror at utsikten derfra favner hele verden.

Om ikke den offentlige debatten kan være en arena for å utvide perspektivet sitt, besøke andres rom, kikke ut av fremmedes vinduer og kanskje lære noe, virker det hele ganske meningsløst. Som Nærum skriver: Da går jeg heller på boksekamp.

Enda mer besynderlig er det når noen befinner seg i naborommet og det likevel blir umulig å snakke sammen. Landskapet man ser er det samme, men utsnittet er ørlite grann annerledes.

De siste ukene har det pågått en debatt (ja, debatt) i norske medier om feminisme og kunst- og kulturuttrykk. Det startet med Haabeth og Gjul som i et debattinnlegg i VG reagerte på norske musikkanmelderes blindhet for Outkasts pornografiske kvinneframstillinger på scenen, og fortsatte med Maiken Andreassens innlegg, der hun reagerte på Radioresepsjonens fleiping om bloggeren Sophie Elise og artisten Sandra Lyng Haugens pupper.

Mangt og meget kan sies om de to eksemplene som har blitt debattert - og folk har da også benyttet anledningen. Jeg er imidlertid mer interessert i konsekvensene av disse to sakene. Hva slags type samtale har oppstått?

For et par dager siden hadde Mimir Kristjansson et innlegg på trykk i Dagbladet, «Ikke min feminisme». Jeg syntes det var godt å lese innlegget hans, til tross for noen uenigheter. For eksempel synes jeg utspillet om Outkasts sceneshow skiller seg vesentlig fra kritikken av RR, fordi førstnevnte var en problematisering av en mangelfull dekning der et bærende element ved konserten kategorisk ble oversett, mens sistnevnte likner en oppfordring om selvsensur, direkte rettet mot en kulturaktør.

Grunnen til at jeg likevel satt pris Kristjanssons innlegg, var at det implisitt stilte spørsmålet: Hva kan feminisme-begreoet brukes til? jeg leste innlegget som et forsøk på å skape et større rom for hvem som kan kalle seg feminister og hva begrepet kan romme. Han skriver:

«Jeg opplever at en mangfoldig og viktig idéretning av noen misbrukes som politisk korrekt millimetermål på hva som er greit og ikke greit å like. I verste fall kan det bidra til å øke avstanden mellom feminismen og de som har mest å tjene på den - folk flest.»

At han åpner innlegget med å presisere at han kaller seg feminist, leser jeg som et forsøk på å gjøre den feministiske bevegelsen større, ikke mindre. Mer mangfoldig, mindre begrenset. Likevel blir han i Schultz' svar «Ikke din feminisme» møtt med et frontalangrep. To mennesker som ser det samme landskapet, men i litt forskjellige utsnitt.

Likevel hører man lyden fra gongongen, og boksekampen er i gang.

Flere som omtaler seg som feminister, har de siste årene uttrykt bekymring for at færre og færre i samfunnet vårt vil kalle seg nettopp dét. Jeg leser Kristjanssons innlegg som et forsøk på å lade begrepet med noe (for ham) positivt. Å ikke la noen snevre feminismen inn til å være et sted han ikke kan oppholde seg. Han bruker dermed - slik mange har etterlyst - ordet med et positivt fortegn.

Han blir imidlertid møtt av følgende:

«Kanskje åpnet han med den setningen fordi han tror at dersom du bare sier en ting mange nok ganger, så blir du det sikkert til slutt. Det kan nesten virke som om det ikke spiller noen rolle om du egentlig ikke bidrar til den feministiske utviklingen selv, du krones nemlig automatisk til feminist når din politiske tilhørighet er til venstre for SV og du har spradet naken over Youngstorget på 8. mars.»

Så Kristjansson burde ikke kalle seg en feminist? Damned if you do, damned if you don't.

Jeg vil rope: Stans debatten!

Det er selvfølgelig helt realt at Schultz er uenig i Kristjanssons utspill.

Jeg kunne likevel ønske meg et klima i norsk offentlighet der det eksisterte i hvert fall et lite ønske om å lytte, en mikroskopisk ambisjon om å samtale. Schultz og Kristjansson er to personer fra norsk venstreside, de er begge feminister. Finnes det en aldri så liten sjanse for at de kan lære noe av hverandre? Finnes det en bitte liten sjanse for at de kan bli litt klokere?

I stedet forspiller - slik jeg ser det - Schultz denne sjansen med å slenge øksa rundt seg. Refleksjoner må vike for sleivete retoriske utsagn. Det synes jeg er leit å se.

Økser er til for å hogge ting i stykker. Jeg velger å tro at språket kan brukes til å bygge noe i stedet.

Og, forresten: Jeg driter i hvem som vinner debatten. Jeg er ikke her for underholdningens skyld.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook