Tid for mikropolitikk

Kommunepolitikk kan virke smått for dem som vil redde verden, men Erling Fossen hevder at kommunen er den eneste garantisten for en reell globalisering nedenfra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

HØSTENS KOMMUNEVALG representerer en gylden anledning til å løfte himmelen på lokalpolitikken, men da må akademikerne bidra til å binde den store verden sammen med den lille. Bernt Hagtvets pompøse angrep på 70-tallets AKP er viet stor spalteplass i Dagbladet. Den interne tvekampen mellom Per Egil Hegge og Bernt Hagtvet om å være tøffest mot de forvirrede ungdommene som en gang tok Pol Pot i hånda og så lyset, har ingen interesse for allmennheten og burde løftes over i privatsfæren og bli psykologmat. Men Hagtvets utspill er interessant av to årsaker. Den viser først og fremst at broen mellom akademia og samfunnet er smuldret opp. Slike «Aldri mer krig»-utspill er kontrarevolusjonære i betydning at fokuset på den nødvendige samfunnsendring svekkes. Men utspillet får samtidig forbilledlig fram hvordan venstresidens jakt på obskure helter over hele verden, ble en farsepreget forestilling som ikke er politikken verdig.

VENSTRESIDENS og akademikernes forakt for lokalpolitikken har lange røtter i etterkrigstidens Norge. I Orientering pågikk det heftige debatter tidlig på 60-tallet om hvorvidt Sosialistisk Folkeparti skulle gidde å stille opp i kommunevalg eller ikke. På venstresiden snakkes det høyt om å redde verden og kunnskapen om de mest eksotiske avtaler og stammer er stor, men lokalsamfunnet har de overlatt til andre krefter. Venstresiden har aldri tatt menneskene på alvor og har aldri brukt tid på forstå gatas parlament. De har vært altfor opptatt av sine grandiose teorier og politisk prosjektbygging til å bry seg med det hverdagslivet som leves av og for mennesker i et lokalsamfunn. Vi må til litteraturen for å finne radikale krefter som tar lokalsamfunnet på alvor. I Arne Garborgs trilogi om Paulus Hove, kommer det en dag noen venstremenn til den populære forkynneren for å få han til å bli Venstremann og stille til valg. Partiet kunne trenge folkelige røster som han. Paulus Hove

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer