Tid for nisjepolitikk

Miljøsaken har fått sitt enkeltsaksparti. Er det på tide med mer fokuserte forsknings- og høyere utdanningspolitikere også?

KONGEN I REKTORRÅD: Det er på tide noen med hjerte for forskning- og høyere utdanning trer ut av nisjepolitikken, skriver Emil Flatø. Her rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen og kronprins Haakon under Universitetets 200-årsjubileum. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
KONGEN I REKTORRÅD: Det er på tide noen med hjerte for forskning- og høyere utdanning trer ut av nisjepolitikken, skriver Emil Flatø. Her rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen og kronprins Haakon under Universitetets 200-årsjubileum. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer
Meninger

Man kan si mye om hva Miljøpartiets plutselige suksess innebærer, men én ting skal de ha. De har dyttet klimaspørsmål høyere opp på agendaen i denne valgkampen. MDG gir oss en idé om hva det vil si å være radikalt grønn. Her så det ut som at det rådet bred politisk enighet (med alle unntatt Frp) om hovedmålene i klimapolitikken, også kommer dette partiet på banen og sier de vil stenge oljekranene innen 2020 og kutte utslippene med 90% innen 2050.

Med tre miljøpartier holder det heller ikke lenger å flagge gode miljøhensikter. Nå står slaget om hvem som har størst grønn gjennomslagskraft, og mest gangbare konkrete klimatiltak.

Erfaringen kan være nyttig for en annen undervurdert sektor i samfunnet. Et annet tema som er populært i visjonære taler. Noe annet alle ser den grunnleggende viktigheten av, men ingen prioriterer tilstrekkelig. Forskning og høyere utdanning.

«Når oljen tar slutt er kunnskapen vår viktigste ressurs», er et populært mantra både hos samfunnsøkonomene i Arbeiderpartiet og næringslivsfolket på høyresiden. Målet om at tre prosent av BNP skal gå med til forskning og utvikling (FoU) - som oftest med en fordelingsnøkkel hvor det offentlige bærer én tredjedel av kostnadene og det private to - er bredt forankret.

Likevel er andelen av BNP vi bruker på FoU i Norge bare litt over halvparten av hva den er i våre naboland i verdenstoppen.

Problemet for de grønne har vært at miljøet er en fare som krever politisk handling nå, men først vil få store konsekvenser på lang sikt. Dermed har det tatt lang tid før det nå har oppstått en nevneverdig velgermasse som virker villig til å stemme på vegne av miljøet alene.Dette problemet er om mulig enda større for kunnskapssektoren. De færreste brenner for feltet med mindre de hører til en kunnskapsinstitusjon. Selv blant akademikerne er det få som prioriterer forskning- og høyere utdanningspolitikk øverst - mange stemmer for eksempel på miljøpartier.

Det er rett og slett få velgere å hente på å prioritere høyere utdanning hardt. Det har vært Arbeiderpartiets kalkyle gjennom to regjeringsperioder. Målet om at 1% av Norges BNP skal gå til bistand, eller at 1% av statsbudsjettet skal gå til kultur, har blitt nådd i noen av de siste åra - det er saker med mer allmenn appell. FoU-bevilgningene i samme periode har gått fra hvileskjær til en vekst som har vært moderat på det beste.

Sektoren mangler imidlertid ikke bare penger. Den mangler også klare svar på hvordan en kunnskapssektor det skinner av ville sett ut, om pengene var der.

I dag er løsningene ofte importerte, der det trengs lokalt forankrede løsninger. Den store debatten i sommer har handlet om hvor bra det er på Oxbridge (Oxford og Cambridge, altså) og Ivy League. Janne Haaland Matlary har vært spesielt aktiv og krevd at vi lærer en eldgammel oppskrift fra elitebriter: disiplin, disiplin, disiplin.

Men relevansen et spydspisset utdanningssystem har for et allment og gratis system som vårt er begrenset. Vi ser jo ikke til eliteskolen Eton (på tross av sine fremragende resultater) i skoledebatten - der ser vi til Finland.

I tåka fra elitedrømmene går vi glipp av mer presserende debatter. For å ta et aktuelt eksempel - en nylig avsagt EU-dom har fått det til å gå en kule varmt i Danmark. Dommen gir ikke Nederland og Danmark medhold i at de har rett til å kreve lang botid eller rigide krav om arbeid i landet for å gi studiestøtte.

Norge rammes sannsynligvis av den samme dommen. Hvordan skal den norske studiefinansieringen overleve, om det blir så vanskelig som det spås å sette grenser for hvem som kan få den? Det vil kreve kyndig nytenkning å tilby alternativer som kan stoppe forslagene som vil komme om drastiske kutt i folkeuniversitetets ryggrad - studiestøtten.

Ikke minst trengs det noen som kan kommunisere hvordan høyere utdanning og forskning har et langt viktigere eksistensgrunnlag enn de samfunnsøkonomiske kalkylene som vanligvis gjøres. Selvfølgelig bør vi jobbe for høye gjennomføringstall og et utdanningssystem som leverer de hodene som trengs i norsk forvaltning og næringsliv. Men dette er interesserer som allerede har stemmer.

Kruttet oppfinnes ofte andre steder. Det er bare det at grunnforskning, humanistiske fag og høytsvevende eksperimenter sjeldnere gir målbar uttelling. Hvem hegner om dem i viktige, politiske sammenhenger i dag?

Kanskje kan man lære av miljøbevegelsen som nå har utkrystallisert seg i tre partier. Kanskje trenger vi et «kunnskapsparti» som først og fremst er opptatt av å bygge kunnskapssamfunnet som skal sikre framtida vår.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.