SEX OG SVARTE HULL: Bruker Björk svarte hull som analogi for samlivsbrudd? Henns beskrivelsen av det siste samleiet med eks-samboeren kan oppleves som en opphevelse av den linjære tidskontinuiteten. Foto: PROMO
SEX OG SVARTE HULL: Bruker Björk svarte hull som analogi for samlivsbrudd? Henns beskrivelsen av det siste samleiet med eks-samboeren kan oppleves som en opphevelse av den linjære tidskontinuiteten. Foto: PROMOVis mer

Tid for ømhet

Vi tar fysikken til hjelp, på en reise inn i det svarte hullet i sentrum av Björks samlivskollaps.

Det har alltid vært noe stedsspesifikt ved Björk. Den «islandske alven,» liksom - er det egentlig fysisk mulig å møte en islending mellom 25 og 66 som ikke har sin egen personlige Björk-anekdote, som ikke «kjenner Björk» på et eller annet plan? Dette gjelder i minst like stor grad selve musikken. For eksempel i utforskningen av høyst stedsspesifikke vokale og musikalske tradisjoner (fra inuitisk strupesang til vestafrikanske kora-toner). For ikke å snakke om konseptalbumet «Biophilia» (2011), med sin parallelle utforskning av univers og mikrokosmos, Big Bang og mikroorganismer.

Årets album, «Vulnicura», tok steget
over i en annen sfære: den hjemlige. For ikke å si den intime. For den konseptuelle skildringen, i albumform, av sluttfasen av Björks mangeårige samliv med kunstneren Matthew Barney, er forbløffende og nesten skremmende intim. Men som Jenny Hval skrev i en skarpsynt tekst om albumet på nettstedet The Talkhouse:     

But intimacy is beyond rules — that is the very nature of it. If it's pretty, maybe you're not close enough. 

Under mikroskopet, igjen, altså. Og albumets aller mest tankevekkende sang er forsåvidt også geografisk stedspesifikk. Den foregår i sengen, i leiligheten de to deler i New York, under det siste samleiet paret har før samlivsbruddet. Men mer enn noe annet er det tidsrommet sangen «History of Touches» utspiller seg i. Og da tenker jeg ikke på tidsangivelsen som følger med som undertittel i CD-coveret: «3 months before».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men på hva den fysiske nærheten utløser hos Björk/sangens jeg-person. En plutselig bevissthet om at dette er siste gangen: «I wake you up in the night, feeling this is our last time together.» Som leder inn i en fysisk, sanselig opplevelse av hver eneste berøring og fysiske uttrykk for kjærlighet opp gjennom forholdet, «every single touch» og «every single fuck».

Hver eneste en, der og da, i dette øyeblikket, «compressed into a second». I en «History of Touches». Det er en uhyre vakker og uhyre trist metafor for et samliv, men om man tenker på det som noe mer enn en metafor er det også en svimlende tanke, en opphevelse av den linjære tidskontinuiteten. 

En tanke som fascinerte, og som jeg merket at jeg vendte tilbake til gang på gang, etter hvert som albumet også snek seg inn på meg og vokste på meg i løpet av vinter, vår og sommer. Björks forrige album «Biophilia» utmerket seg jo med sin høyst vitenskapelige tilnærming til sitt tekstmateriale. Så hvorfor ikke prøve noe av det samme på dette intime materialet? Hva sier naturvitenskapen om en slik tidsoppfattelse? Er den fysisk og/eller teoretisk mulig? Jeg mailet, etter å ha spurt litt rundt om hvem som var faglig dyktig og sporty nok til å forsøke seg på noen svar, fysiker og forskningsformidler Bjørn Hallvard Samset. Og fikk følgende i innboksen (florlett redigert i ettertid):

  «Moderne fysikk anno 2015 er ganske klar på at tid er et lineært fenomen. Fortid er fortid og fremtid er fremtid, slik det oppleves av hver og en av oss. Det som derimot kan være ganske flytende er hvor fort tiden går, og hva det betyr at noe er "samtidig".  Den delen av fysikk som ligger nærmest opp til Björks tekst er nok den generelle relativitetsteorien - spesielt hva som skjer når noe enten beveger seg veldig fort i forhold til deg, eller hvis du opplever en veldig sterk tyngdekraft. Det klassiske eksemplet er at tiden går saktere her på overflaten av jorden enn den gjør for en satelitt i bane rundt jorden. Dette må vi ta hensyn til for å få f.eks. GPS-systemet til å virke.   

Den ytterste konsekvensen av dette finner vi i sorte hull - områder av rommet der tyngdekraften er så sterk at selv ikke lys kan unnslippe. På overflaten av et sort hull (ved Schwarzschild-radiusen, for å være faglig nyaktig) står tiden stille. Eller, mer presist:   Om du faller inn mot et sort hull vil du ikke merke noen forskjell på deg selv, men verden utenfor vil se det som at du faller, saktere og saktere, og egentlig aldri kommer helt frem. Hvis du ser utover der du faller, vil du derimot se at universet rundt deg begynner å utvikle seg raskere og raskere. Du vil kunne se hele universets resterende levetid utfolde seg, helt til selve det sorte hullet i en fjern fremtid fordamper. (Kanskje. Her er fysikken og kosmologien litt vage.)  


Hvis vi så flytter dette over til «History of Touches»: Jeg-personen ser og føler alle berøringer, presset sammen i et eneste sekund. Strengt tatt er det ingenting i fysikken som kan la henne gjenoppleve tidligere erfaringer. Det hun beskriver blir imidlertid litt som om hun og Matthew Barney er i ferd med å falle inn i et sort hull -kanskje en OK analogi for følelsene rundt en skilsmisse? Jeg har heldigvis ikke prøvd, så jeg kan bare gjette.  Mens universet utenfor dem - det livet de har levd til nå - flyr forbi dem, raskere og raskere. Det hele slutter i det hun berører ham - en passe analogi for at de har nådd universets ende. Og enden på den fysisk intime delen av samlivet.»

Svarte hull som analogi for samlivsbrudd? Jeg regner med at enhver som har sett omslagsillustrasjonen til «Vulnicura» fikk en umiddelbar assosiasjon der. Såpass slående at jeg så meg nødt til et par oppfølgingsspørsmål på telefon, ikke minst HAR DU SETT DET COVERET, ELLER?

- [googling i andre enden] Der var den .. Ja, det hulrommet var veldig
svart. Så den svart hull­-analogien kan sikkert dras der også, ja. Ganske grotesk cover
forøvrig. Men det er vel meningen.

Jeg vet at dette er filosofi, og ikke ditt fag, fysikk. Men personlig tenker jeg på tidsopplevelsen i denne sangen som syklisk, ikke linjær. Litt sånn Nietzscheansk, hvor alt som har skjedd og alt som skal skje vil gjenta seg, noe som igjen på et vis også opphever skillet mellom fortid, nåtid og fremtid. Er en slik syklisk tidsoppfattelse mulig innen fysikken?
 
- Innen moderne fysikk har vi landet på en linjær variant som modell for universet, hvor universet startet for 13.8 milliarder år siden. ­Selv om det er veldig uvisst hva den starten er, kaller vi det Big Bang. Så har det utviklet seg frem til idag. Så blir spørsmålet «hva skjer». En stund kunne det se ut som om det som kom til å skje var at universet utvidet seg videre helt til det en gang ble bremset ned nok av tyngdekraften til at det begynte å trekke seg sammen igjen. En «Big Crunch», hvor alt ble dratt inn i midten igjen. Som deretter kunne starte en ny syklus, med et nytt Big Bang. Men ut fra det som er målt pr i dag, virker det som om dette ikke kommer til å skje, og at universet bare fortsetter å utvide seg i all evighet. Deprimerende nok, holdt jeg på å si. For da blir det bare tomt og svart etterhvert. Men derimot finnes det innen visse tolkninger av kvantefysikken, ­som er forklaringen på det aller minste i universet, slik relativitetsteorien er en forklaring på det aller største. Kvantemekaniske teorier som går ut på at det finnes «mange verdener». Det er en mulig tolkning av fysikken, at det finnes uendelig med universer der ute. Vi lever i ett av dem, og hver eneste gang vi tar et valg - ­om jeg slipper ned den pennen jeg har i hånden nå eller ikke - ­skapes et nytt univers. Og innen en slik tolkning, kan man se for seg at det også finnes universer hvor ting skjer om igjen, i sykler. Nå er vi langt over i filosofien her, men det er altså teoretikere innen fysikken som tenker seriøst på dette også.

Men om vi følger denne teorien -kan man si at hver berøring mellom Björk og Barney skapte et nytt univers, som er bundet sammen i en slags «History of Touches»?

-Ja, det kan man si. Som ethvert annet valg vil enhver berøring spalte frem et nytt univers. Og hvem vet, i noen av disse verdenene har kanskje samlivet mellom Björk og Barney også bestått?

Det var forøvrig NRK-profil og fysiker Selda Ekiz som anbefalte meg å ta kontakt med deg, og med på veien sendte hun et Einstein-sitat, som i hvert fall jeg er enig i at står godt til tidsperspektivet i «A History of Touches»: 

«For we convinced physicists, the distinction between past, present, and future is only an illusion, however persistent.»

-Den kan ikke trekkes for langt, det handler ikke om at fortid kan bli fremtid. Det han refererer til, er det med «samtidighet». Det som er samtidig for deg er ikke nødvendigvis det samme som er samtidig for meg. Frem til Einstein og hans teorier trodde vi at det eksisterte en absolutt tid, et «nå» som var den samme her på jorda som på Mars eller i Alpha Centauri. Mens Einstein påviste at det er umulig å definere en samtidighet mellom objekter som er på forskjellige steder og beveger seg med forskjellig hastighet.

Har ikke dette egentlig en enormt deprimerende dimensjon, dømmer ikke dette oss til evig ensomhet? For vi er aldri i den samme tiden, og opplever aldri noe sammen, uansett. 

-Ja, din tidsoppfatning vil alltid være helt unik, det er sant. Selv om effektene er enormt små og du kanskje ikke vil oppleve det slik.

Med mindre man selv vil, da.