FORSVINNER SAKTE: Anne (Emmanuelle Riva) blir sakte borte fra Georges (Jean-Louis Trintignant) i Michael Hanekes alderdomsskildring «Amour».
FORSVINNER SAKTE: Anne (Emmanuelle Riva) blir sakte borte fra Georges (Jean-Louis Trintignant) i Michael Hanekes alderdomsskildring «Amour».Vis mer

Tid for ømhet

«Amour» er vakker og nådeløs.

FILM: «Amour» er langsom. Den følger to gamle mennesker som går gjennom rommene i sin luftige pariserleilighet, frem og tilbake, så ofte at tilskueren til sist har stålkontroll på planløsningen. Men den er ikke for langsom, eller for liten. Den er akkurat slik den må være.

Den er som små vanndråper som sakte og ubønnhørlig huler ut en stein. Steinen er det lange og lykkelige ekteskapet til Anne (Emmanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant). Dråpen er Annes slag og påfølgende demens, som sakte fratar henne førlighet, forstand og personlighet. Mann og kone blir pleier og pasient.

Et utadvendt, kultivert ektepar blir lenket til leiligheten. Kan kjærligheten tåle noe sånt? Hva er igjen av kjærligheten når den ene parten bare er en liten rest av seg selv?

 Forfallsskildring

Regissør og manusforfatter Michael Haneke er kjent for sine opprivende utforskninger av vold, undertrykkelse og mørke drifter i filmer som «Funny Games», «Pianolærerinnen» og «Det hvite båndet».

I «Amour» kommer en mykere side av den østerrikske auteuren frem. Her viser han at han også forstår seg på genuin ømhet. Men han ville ikke vært seg selv om han ikke også hadde vært realistisk og illusjonsløs i skildringen av alderdommens forfall. Det er ikke noe verdig eller vakkert over alderdommen i «Amour»: Den er ødeleggende og utmattende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før den elegante Anne blir en bylt i sengen, som stønner og mumler og må skiftes bleie på, ser hun gjennom gamle fotoalbum, og de sammenknepede leppene røper hvor misunnelig hun er på sitt unge jeg.

Familieforholdene kompliseres av sorg og skyldfølelse, og spørsmålet om når det er greit å la en institusjon ta over. Riva og Trintignant, veteraner i fransk film, gjør inntrengende rolletolkninger.

Trist og rørende
«Amour» er ikke gåtefull. Det er ikke like mye å si eller skrive om den som om for eksempel «Pianolærerinnen». Likevel er den Cannes-festivalens beste film til nå.

Den er, på sin livsvise, rolige måte, veldig, veldig trist og veldig, veldig rørende. Og den blir i kroppen lenge etter rulletekstene er ferdig og lerretet er blitt hvitt igjen.

Filmen har premiere 1. juledag.