Tid for ømhet

Berettigelsen av teater i iskulda? At det lever av og ånder for det motsatte av menneske-forakt. Oslo Nye spiller «Vidd» på livet løs. Bente Børsum er formidabel som den kreftsyke Vivian. Kom inn i varmen! Hvis du tør.

I Kirsten Sørlies stringent usentimentale regi hvor hun storsinnet forfølger fortellingen om hovedpersonens heroisme og hjelpeløshet inn i absolutt alle detaljer, og samtidig med nådeløst klarsyn utleverer et helt sykehus til vår latter og medfølelse - er «Vidd» på Oslo Nye blitt varmt og viktig teater.

Siden småskolelærer Margaret Edsons debutdrama om den kreftsyke litteraturprofessoren Vivian Bea-ring ble uroppført i California for fem år siden, har det gått verden rundt. Mens priser (bl.a. Pulitzer-prisen) og heder haglet, må norske teatersjefer enten ha snorksovet eller tatt seg en tur på viddene. «Jeg skrev «Vidd» fordi jeg hadde noe på hjertet,» sier forfatteren.

Det er en viktig, om enn sjelden, melding.

Nå er stykket her, og det er i gode hender. Bente Børsum har kanskje fått sitt livs rolle. I hvert fall bruker hun hele sitt store talent og sitt innsiktsfulle mot i et nakent, sterkt og samtidig ømt nyansert spill. Hun får oss til å forstå denne kompromissløse akademikeren uten familie, uten venner. Får oss til å følge henne fra hun selv tar imot oss i sykehusdøra («Hvordan har vi det i dag?») mens hun ana-lyseres, diagnostiseres, studeres og ydmykende behandles som objekt, mens hun hele tida skjuler seg med sitt distanserende vidd. Og vi følger med gjennom hjelpeløsheten til døden. Det er vår tid for ømhet.

Hun er ikke lenger omgitt av 1600-tallspoesi, men av iskalde, sterile vegger. De eneste fargepunktene er nødlys. Per Horns scenografi, Trude Bergs kostymer og Trond Sætres lys gir ikke rom for illusjoner, det er presis som det må være. Legene spilles helt utmerket av Trond Brænne som den praktiserende Dr. Kelekian og Duc Mai-The som forskeren Dr. Posner («Jeg har alltid drømt om kreft»). Rut Tellefsen som den gamle professoren har en kort, men vakker avskjedsscene, mens Helle Haugen kanskje er instruert vel kontant som snille søster Susie. Humoren er aldri langt unna, den blir vår medisin, og den hjelper på vår hjelpeløshet, men det er alvoret som beriker oss.