Tid for selvransakelse

Etter de forferdelige nyhetene fra Amstetten i Østerrike, er det høykonjunktur for hobby-analytikerne: de som raskt trekker slutninger fra enkelthendelser til samfunnsformasjon og historie. Da følger gjerne rette linjer fra Hitler til Kampusch og Amstetten. Men beklager: slike linjer eksisterer ikke. Samtidig vet vi at mennesket er et forklaringssøkende vesen, så uansett hva statistikerne måtte fortelle oss om tilfeldigheter: det er veldig fristende å spekulere litt rundt den østerrikske folkesjel, vel vitende om at noe slikt sannsynligvis ikke eksisterer i det hele tatt. Med dette i mente, la oss se på noen mulig problematiske trekk ved det østerrikske samfunn.

Østerrike har «aldri tatt et oppgjør» med nazismen heter det gjerne. Frasen blir gjerne gjentatt av norske politikere også. Det er feil. Ta en titt i en større bokhandel i Wien og du finner et stort utvalg kritisk litteratur om fascisme, nazisme, nasjonalisme, 2. Verdenskrig, Holocaust – you name it, they’ve got it! Og østerrikske akademikere diskuterer seg selv. Hele tiden. I helgebilaget til de seriøse avisene er det stadig artikler om hva som skjedde i historien, hvem vi er, om Østerrike før og nå. Østerrikerne er like opptatt som alle andre av moteordet «identitet», og med tysk som språk, må de jobbe for nettopp å skille seg fra tyskerne. «Det som skiller tyskere og østerrikere er det felles språket», sies det vittig. Kanskje ser vi et lillebror-kompleks? Eller ganske enkelt «det bedre Tyskland», som det ble sagt for noen år tilbake: lavere arbeidsledighet, mindre konflikter, større velstand. Og kanskje større selvtilfredshet?

Østerrike har et velfungerende parlamentarisk demokrati, men er lite glade i konflikter. Et levende demokrati må faktisk ha noen motsetninger, skape vinnere og tapere. I etterkrigstiden har landet vært preget av en nesten nevrotisk enighetsstreben, både mellom de tradisjonelle hovedmotstandere – sosialdemokrater og kristendemokrater – så vel som mellom partene i arbeidslivet. Da jeg for et par tiår tilbake skulle søke frem statistikk over antall arbeidsdager tapt i streik, var det ganske enkelt intet å finne. Østerrikerne skryter gjerne av sitt såkalte «sosialpartnerskap» i arbeidslivet, som ofte har betydd at gutta er blitt enige om det meste på bakrommet. Effektivt, ja vel, men hva med den åpne politiske samtalen?

Et kort flashback: I 1986 valgte østerrikerne Kurt Waldheim til president. Samme mann hadde tapt valget 15 år tidligere. Snart ble hans ikke særlig heroiske innsats i Wehrmacht avslørt, og Waldheim ble sittende alene i sitt palass og søkte senere ikke gjenvalg. Lærte østerrikerne noe av det? Ja, den liberale avisen Der Standard ble etablert, og mange forsto endelig at det faktisk ikke er likegyldig hva man foretok seg under 2. Verdenskrig. Eller? En viss herr Haider begynte omtrent samtidig sin karriere. Med høyrepopulistiske paroler og mildest talt skepsis til utlendinger, gjorde hans daværende Frihetsparti stor suksess. Også det betydde gode og dårlige nyheter: Haider gjorde Østerrike mer konfliktfylt, og det var bra. Han tordnet mot de to «systempartiene» – som i dag for øvrig atter en gang deler regjeringsmakt – og ville skape et nytt politisk system. Det ble det ikke noe av, og Haider er i dag parkert nede i sin delstat Kärnten. Det var kanskje ubehagelig, men systemet overlevde en Haider.

Er ikke da arven fra Hitler, Waldheim og Haider nok til å stigmatisere et land til evig tid? Nei, fordi det finnes også helst andre og sterke tradisjoner, som «det røde Wien», valfartssted for norske sosialdemokrater allerede i mellomkrigstiden. Det er mulig Wien ser ut som en konservativ by, men den er fremdeles trygg og rød, for ikke å si grønn. Det venstreliberale partiet Die Grünen står sterkt her. Og som kjent: Østerrike og Wien har gitt oss noe av det flotteste i europeisk kultur. Som ikke minst de strålende formidlere Sverre Dahl og Elsbeth Wessel har vist oss nordmenn, utgjør østerrikske kunstnere eliten av europeisk åndsliv. «De har bidratt med det opprørske, det fornyende, det moderne», som nevnte Dahl skriver i en nylig utkommet bok.

Alt dette er jo vel og bra, tenker du kanskje, men hvorfor da Kampusch, hvorfor Amstetten? Og har ikke nettopp de store østerrikske kunstnere vært i opposisjon til sitt land, som geniet Thomas Bernhard eller nobelprisvinner Elfriede Jelinek? Jo, men ingen av dem er jo tenkelige nettopp uten vakre, nevrotiske Østerrike. «Dette er mine folk og min by», skrev Bernhard om Wien, før han brukte en hel bok på det rene irrasjonelle hat. Men stor kunst ble det, og en intens selvkritikk. Men hjelper det? La oss ta spranget ned til det mellommenneskelige, og spørre om vi ikke gjenfinner en viss konfliktskyhet også der. Vi er påpasselige når naboen spiller høy musikk, skrev den nevnte liberale Wiener-avisen Der Standard, og vi ringer politiet når noen våger sole seg toppløs i gården i borettslaget. Kort sagt: vi bryr oss mye. Men man merket altså ikke 24 års innesperring, incest, fødsler og savnede barn? Tilknappede mennesker som ser en annen vei? Tja, på sett og vis er vel østerrikerne mer liberale og mindre moralistiske enn en viss annen nasjon lenger nord.

På vei hjem til leiligheten i Wien, langs trafikkåren «Gürtel», blir jeg tilsnakket av prostituerte. De jobber åpent, mange av dem, blir regelmessig testet for sykdommer, og det er ingen eller få politikere som roper på forbud. Drar du i drosje til en «nattklubb», så er litt av poenget med etablissementet av du skal spandere dyr drikke på smilende kvinner, som så kommer med tilbud. Kort sagt: seksualitet selges og kjøpes ganske åpent. I det angivelige konservative Østerrike. Dette ikke ment som et forsvar for prostitusjon, men her feies i alle fall ikke seksualiteten «under teppet». Og bare for å minne om det: Freud var også østerriker, og han la jo vekt på «å snakke om det».

Men har de gjort det? Har den selvransakende offentlige samtalen om de vanskelige tema funnet sted? For snart et århundre siden skrev Hermann Broch at et maksimum av estetikk skjuler et minimum av etikk. Oversatt til dagens situasjon: Bak flotte bygninger og vakker natur, skjuler det seg hat, misunnelse – og som behørig demonstrert i Amstetten – den rene ondskap. Østerrikeren er både «det mest interessante europeiske menneske» skrev Thomas Bernhard, men «samtidig er han også det farligste». Og kanskje det mest likegyldige? «Ich will meine Ruhe» heter det gjerne på de kanter, la meg være i fred, leve mitt private liv uten innblanding, bare lønn eller pensjon kommer som den skal. Riktignok går diskusjonene ennå heftig på de sagnomsuste Wienercafeer, men den tause majoritet, vel, den er nettopp ganske taus, ja. Bare den får være i fred, og man ellers hilser høflig og er pen i tøyet. Omtrent som en viss Herr Ingeniør Josef Fritzl i småbyen Amstetten.