Tid for tomprat

Vår såkalte «kritiske offentlighet» har forfalt til et ikke-resonnerende, ikke-diskuterende slabberas.

DET ER BLITT vanlig å hevde at de intellektuelle har for stor makt. George W. Bush vinner stadig nye arbeiderklassestemmer ved å hugge løs på amerikanske «liberalere». Danmarks kulturminister Brian Mikkelsen har blåst til «kulturkamp» mot «smaksdommere og såkalte eksperter». Lignende tendenser kan avleses her hjemme. Står vi altså overfor et «intellektuelt hegemoni», en konspirasjon av kulturarbeidere og åndssnobber? Man må være høyrepopulist for ikke å se at dette fiendebildet er oppdiktet. Situasjonen er i realiteten noe nær den motsatte: Våre intellektuelle er ikke lenger koblet til politiske bevegelser med samfunnsomformende kraft - slikt gjorde de seg ferdig med på 70-tallet - og på Stortinget er det uansett ideologiløs Realpolitik for alle pengene. I alt vesentlig er samfunnslivet splittet i to - makten på den ene side, logokratiet på den andre; sistnevnte gruppe overbefolket, overutdannet og kan hende sjelelig overlegen, men uten virkelig samfunnsmessig innflytelse.

I DENNE SITUASJONEN har de intellektuelle to handlingsalternativer: De kan søke makt - ved å beflitte seg på å omsette sin viten i praksis - eller de kan velge en tilbaketrekning til de dunkle skrivekamre, à la Baudelaire: «Imot det nakne, svarte, tomme er jeg vendt.» Norske intellektuelle later til å utsette dette valget i det lengste. I mellomtiden lar de skravla gå - de sysselsetter seg selv med stadig nye «debatter», stadig nye faglige og ufaglige «uenigheter» (som bare unntaksvis baserer seg på resonnementer: de fleste av landets «meningsprodusenter» produserer jo slett ikke meninger, bare diagnoser), i det siste også allehånde «rangeringer» og «kåringer» - som febrilske strike up, pipers! til orkesteret på et skip som synker. Denne reaksjonen er for så vidt forståelig: Også skjønnånder er i besittelse av selvoppholdelsesdrift. Det uteksamineres stadig nye kull med idéhistorikere og litteraturvitere fra Blindern, og deres kvikke og kvalitetsreformerte hjerner skal helst ikke forvitre mens de venter på neste stipendutlysning. Men det spørs om strategien er særlig bærekraftig: På sikt risikerer man at feltets (negative) rammebetingelser forvandles til et (positivt) kjennetegn ved «den intellektuelle omgangsform» - at den totale atskillelse av ord og handling, av statement og event, gjøres til et av åndslivets sosiale sjangerkrav.

MISFORSTÅ IKKE: Poenget her er ikke at alt man diskuterer i den «kritiske offentligheten» er selvopptatt, virkelighetsfjernt og uten samfunnsrelevans. Det er ikke først og fremst diskusjonenes innhold, men deres form som er problemet. Motsetningene kombattantene imellom kan i utgangspunktet være reelle og viktige nok - men de får sjelden eller aldri utfolde seg som reelle og viktige motsetninger. Idet man velger å henvende seg til kollegiet av åndsarbeidere, har man allerede inngått en stilltiende kontrakt om at ens ytringer aldri skal få noen form for konsekvens. Her praktiseres i realiteten en «samtalens autonomi»: Liksom den mest høyverdige kunsten ifølge autonomiestetikken skapes på utsiden av samfunnet, i et interessemessig vakuum, hevder denne perverterte habermasianismen at de riktig gode samtalene oppstår når standpunktene ikke lar seg omsette i målrettet handling.

Det sier seg selv at denne samtale-fetisjeringen har konservatisme som effekt. Bakstrevet er dessuten institusjonelt forankret: Rundt hovedstadens profesjonelle pratmakere finnes en hel industri som sørger for å holde det uforpliktende snakket i gang. Av størst betydning er kanskje Kunstnernes Hus, som i sosialgeografisk forstand har inntatt rollen som feltets «FN», ved hver fredag å sammenkalle de stridende parter til fredsforhandlinger og endelig forsoning. I tillegg sørger hovedstadens forlags- og mediehus for jevnlig å arrangere forbrødringsfester med overdådig servering av vått og tørt - en smule pomp og prakt med allmuen på behørig avstand. Slik forsikrer man seg om at de ulike klanene ofte nok blir påminnet om at de tross alt er avhengig av hverandre. De går hverandre i næringen, jo visst, men det er nettopp den vennlige kjeklingen over matfatet som gjør det interessant å fø på dem.

ET MILJØ hvor alle samtaler går i loop, og hvor aktørene støter på hverandre over lunsjbord opptil flere ganger i uken, kan fort oppleves som beklemmende. Ergo må det luftes ut, ommøbleres, serveres nye retter. Og hvordan skjer det? Først og fremst ved at noen med jevne mellomrom påtar seg rollen som antagonist. Slik gjenskapes intensiteten i et felt hvor kløften mellom ord og handling ellers ville ha blitt for påfallende. Og siden feltet i utgangspunktet befinner seg til venstre på den politiske aksen, blir disse frivillige antagonistene nødvendigvis reaksjonære. Derfor formelen «motstrøms i motstrømmen = medstrøms», liksom minus og minus gir pluss. Med denne typen snuoperasjoner blir også definisjonen av radikalitet endret: Venstre-høyre-aksen overflødiggjøres; det eneste som teller er å innta standpunkter som av flertallet i feltet vil oppleves som kontrære. «Radikalitet» defineres altså gjennom de strategiene noen må følge for å skape ny diskusjon, ny dynamikk - og derved holde det sosiale fenomenet «kritisk offentlighet» ved like.

I dette perspektivet blir også etterlysningen av flere «høyreintellektuelle» mer forståelig. VGs Anders Giæver er neppe spesielt høyrevridd selv. Like fullt ønsker han større representasjon av åndrike høyrefolk i den kritiske offentligheten - for ellers blir jo samtalene så andedamsaktige og tråkige! Et slikt ønske - egentlig: en påkallelse av fiender - kan bare komme fra en aktør i et felt hvor det utelukkende diskuteres for diskusjonens skyld. Kunne man se for seg et tilsvarende scenario på Stortinget? En SV-politiker som håpet på et brakvalg for Fremskrittspartiet, slik at diskusjonene i stortingssalen endelig kunne bli litt mer «vitale»?

DERTIL KOMMER at Giævers forslag i bunn og grunn bare vil medføre en utsettelse av problemet. Daffheten i den intellektuelle samtalen kommer ikke av at aktørene er så lammende enige, men av splittelsen mellom ånd og makt. Av samme grunn er frykten for et venstreintellektuelt «hegemoni» ganske ubeføyet: Tvert imot er det konstituerende for snakkekulturen at den ikke er hegemonisk, men praktisk talt maktesløs.

En lengre versjon av denne artikkelen står på trykk i siste nummer av Samtiden .