Tid for verdier

Kjell Magne Bondevik skal ha ros for å ha startet en ny verdidebatt. Også de som ser på Verdikommisjonen som et organ for utenomsnakk, og tror at KrF skal presse samfunnet baklengs mot autoritære livsmønstre, deltar i den debatten.

Problemet er selvsagt at «verdier» kan betegne så mye. Derfor er det lett for enhver å opphøye sine hjertebarn: Familienes situasjon, homofili, idrett, miljøvern... Er det mulig å rydde litt opp i verdibegrepene?

For det første brukes «verdier» som betegnelse på det som er verdifullt i ens personlige liv - «det jeg liker». Slike «livsverdier» oppløser seg i et nesten uendelig mangfold. Noen liker skjønnlitteratur, andre pornografi, noen begge deler. Det finnes mennesker som bruker mesteparten av fritiden sin på gamle, amerikanske biler, andre på idrettslag. Musikk er en viktig verdi for de fleste, det er også familien, opplevelser av natur og god mat. Smågrupper trives best når de risikerer livet i farlig sport eller går over Sydpolen.

Disse livsverdiene er subjektive, ikke-diskutable. Derimot kan det hende at det går an å diskutere kriteriene bak. Ofte vil de bare være delvis bevisste, og gjerne sammensatte: lyst, dempe uro, komme i søkelyset, oppnå innsikt, utvikle seg som menneske, overskride egoet.

For det andre finnes det estetiske verdier: målestokker for kunst og deler av kulturlivet. Synspunktene varierer mindre her, selv om de spriker i stigende grad fordi tradisjonelle vurderinger brytes ned, antagelig delvis som følge av den nye mediesituasjonen. Noen liker gammeldans, de fleste liker rock, en minoritet setter klassisk musikk høyest. Det blir stadig vanligere å se på slike valg som like subjektive som valg av livsverdier. Schubert er ikke bedre enn Aqua. Dette er markedets posisjon. I praksis bygger likevel kulturlivet i Norge på at noen estetiske uttrykk er støtteverdige, andre ikke.

Debatten om estetiske verdier er følelsesladet, og peker ikke mot enighet. Verdikommisjonen bør holde seg langt unna. Likevel forblir det et grunnleggende spørsmål om de estetiske verdiene har berøringspunkter med den siste og mest opplagte verditypen: de etiske verdiene.

Etikken må være kjernen i en verdidebatt. Her er uenigheten langt mindre, og konsekvensene større enn for de andre typene. Kanskje kan de etiske verdiene også kaste lys over de to andre gruppene? Hvis det da finnes fellesmenneskelige etiske verdier: Millioner finner det best at foreldrene velger ektefelle for barna, Høyre finner det uetisk at staten disponerer mer enn 50 prosent av verdiskapningen i Norge... Når det gjelder leveregler og praktiske verdikonsekvenser, er forskjellene enorme. Men det er en forbausende enighet om de etiske verdiene bak. Alle utviklede kulturer nærmer seg et felles grunnlag: respekten for andre. Kravet om ikke å påføre noen unødige lidelser. Eller positivt uttrykt: Å gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. De fleste vil mene at vi har moralske forpliktelser overfor dyr også.

Ikke mange vil - eller våger - å si seg uenig i disse verdiene. Da står man tilbake med den sterkestes rett. Samtidig er det innlysende at ingen, hverken staten eller enkeltmennesker, klarer å etterleve den moralske grunnloven. Derimot skal etikken gi en retning og begrense egeninteressen. Mer problematisk er det at en verditenkning ikke angir noen handlingsnormer. En verdidebatt unnslipper derfor ikke diskusjonen om konsekvenser, ja, det er først her verdiene blir virkeliggjort. Å ønske verden et godt miljø og de fattige god middag, er fort gjort. Sysler man så videre med sitt, er det en uetisk handling - særlig hvis syslingen er en medvirkende årsak til problemene. Verdier er velegnet som kamuflasje. Både NHO og LO vil så gjerne bidra til mindre fattigdom og et levelig og vakkert miljø for ettertiden. Men i sakens anledning kommer de fram til at noe av det beste vi i Norge kan bidra med er - å bli rikere selv. (Det utvikler teknologien, vi kan kjøpe mer fra u-land, øke u-hjelpen...)

De alvorligste utfordringene i dag er kollektive. Her er det kommisjonen risikerer å bli moralistisk, og flytte politiske problemer over på individet. Det er moralisme å appellere til den enkelte om å dra på telttur i Norge med familien sin, når det blir billigere å fly til Thailand. Det er problematisk å oppfordre barn til respekt for artsmangfoldet og knapphetsressursene når skogforbruket i Norge kanskje utrydder hundrevis av arter, og når samfunnets ressursbruk vokser i takt med økonomiens behov. Bondevik trenger ingen verdikommisjon for å beskytte skaperverket i Norge, han trenger mot til å tåle trykket fra særinteressene. Bondevik stiller seg i en underlig posisjon når han anklager oss for å være for materialistiske, samtidig som han administrerer en politikk der vi årlig får et tosifret antall milliarder mer til å kjøpe for, akkompagnert av økte lønnsforskjeller, intensivert reklame, og et næringsliv med nye muligheter til spekulativ produktutvikling. Kanskje skjer alt dette mot statsministerens innerste vilje, men han protesterer ikke høylytt, og han bruker ikke det handlingsrommet han har: De fleste sier på meningsmålinger at mer fritid er en viktigere livsverdi enn økt kjøpekraft.

En verdikommisjon kan bli sentrumsregjeringens unnskyldning for å holde «stø kurs». Men den kan også bli verdifull, særlig hvis den ikke så åpenbart settes i parentes av regjeringens økonomiske politikk. Da må den våge å trekke opp konsekvenser som kan bli normgivende i samfunnsdebatten: Norge må langsomt legge om til en politikk der vi ikke øker, men reduserer presset på jordens økosystemer. Vi må langsomt bidra til at kløften mellom oss og verdens fattige blir mindre. Vi må diskutere hvordan vi skaffer oss en utdannings-, kultur- og mediepolitikk som styrker og ikke svekker samfunnets verdiforståelse. Dette er ikke politiske konsekvenser, men heller kriterier for om vi fører en etisk politikk eller ikke. Det er usikkert hvilke politiske tiltak som monner best. Verdiene er ikke usikre. Kanskje kan kommisjonen også si noe om hvilket type livsverdier samfunnet bør prioritere. Problemene med det er naturligvis enorme. Selv om mange ville le hjertelig, kan det hende at konklusjonen blir at frilutftsliv er mer verdifullt enn snowboardkjøring. Men for noen vil litt snowboardkjøring være rekreasjon? Vi får et stort toleranseproblem: Noen verdier må fremheves. Velger mennesker å bruke livet sitt på underholdning, må det være lov. Men et samfunn er avhengig av at verdier som ansvar for andre settes høyere. Kommisjonen får et problem med islam. Norge må tolerere grupper som ikke ser kvinner som likestilte eller som ønsker inhumane straffemetoder. Aksept og toleranse er ikke det samme. Ukritisk aksept av norsk-pakistanske menns tradisjoner og religion blir lett et svik mot kvinner og barn i det samme miljøet.

Til slutt må kommisjonen innse at vi står overfor en rekke verdikonflikter. Hva om det på grunn av transportbehovet er en konflikt mellom distriktspolitikk og langsiktig miljøansvar? Det finnes dype konflikter mellom sosiale hensyn og miljø - og dermed langsiktige sosiale hensyn...

Den som skal ta opp alle etiske dilemmaer, får mye å gjøre. Kommisjonens hoveddyd blir kanskje å begrense seg - til det vesentlige. I en tid der raske endringer og mediestyrte trender truer med at hele verdifellesskapet bryter sammen, slik at bare markedets lover blir objektive, og enhver gjør som det passer, ville det være en verdifull oppgave i seg selv: Å fastholde at det overhodet finnes noen grunnleggende verdier, som vi stadig må kjempe for å opprettholde og nyformulere.