Tida er over da menn i trenchcoat utveksler kofferter med hemmelig info

Cathrine Sandnes skriver om Manning, Snowden og de nye spionene.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Meninger

LØRDAGSKOMMENTAREN: I Maryland er aktoratet omsider ferdig med å presentere den omfattende tiltalen og bevisene mot Bradley Manning.

I fem uker har de lagt fram dokumentasjon på at den nå 25 år gamle soldaten, med vitende og vilje, har hjulpet nasjonens fiender gjennom å lekke over 700000 graderte dokumenter gjennom Wikileaks. For dette, mener de, bør Bradley Manning dømmes til 154 år i fengsel. Etter amerikansk standard er det en akkurat passe lang straff for en landssviker og spion.

Samtidig sitter Edward Snowden isolert på Sheremetyevo-flyplassen i Moskva. Han har nettopp søkt 21 land om asyl. I den grad han har kapasitet til å følge med på noe annet enn sin egen sak, følger den amerikanske varsleren helt sikkert med på rettssaken mot den fem år yngre landsmannen: Han er sikker på at saken mot Manning har relevans for ham selv. Både soningsforholdene, jussen som blir anvendt og utfallet som i beste fall vil ende med tjue år i fengsel.

Det han har sett til nå, først av Mannings sak, dernest av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange — som har tilbrakt et år innenfor veggene til Ecuadors ambassade i London — og nå, hans egen sak, har gjort det klart for ham at han aldri noensinne vil kunne vende tilbake til USA. Men han var heller ikke forberedt på hvilke krefter USA skulle sette inn for å få tak i ham.

Kort tid etter at de første landene gjør det klart at de enten ikke kommer til å åpne dørene for Snowden, eller avviser søknaden på formelt grunnlag (søkeren må befinne seg i det aktuelle landet for å bli vurdert), kommer meldingene om at flyet til Bolivias president er blitt tvunget til å lande i Østerrike, etter mistanke om at Evo Morales selv skal ha smuglet Snowden ut av Russland. Det er en offentlig ydmykelse av presidenten som er dramatisk nok i seg selv.

Det er også et kraftfullt signal om hva USA er villig til å gjøre for å få tak i varsleren. Og det er en handling som vanskelig kan forstås annerledes enn at USA, under Obama, er livredde for den manglende kontrollen over informasjon og medier som nettet utgjør.

Under Obama-administrasjonen har The Espionage Act, som både Manning og Snowden er tiltalt etter, blitt brukt sju ganger. Tidligere, under samtlige presidenter til sammen, har loven blitt tatt i bruk tre ganger. Det sier noe om en president som er mer opptatt av å forfølge politiske lekkasjer enn andre, men det sier aller mest om en tid da ny teknologi endrer spillet.

Den gode tingen, fra etterretningens side, er at nettet gir nye og uante muligheter til å innhente informasjon om andre. Den dårlige, som de åpenbart ikke har tatt tilstrekkelig høyde for, er at datakyndige, unge menn er i stand til å lese mye mer ut av datatrafikken enn de hadde regnet med.

Utveksling av informasjon skjer ikke lenger på den måten vi har sett på spionfilmer fra den kalde krigen — hvor menn i trenchcoat utveksler kofferter. Mye tyder også på at de som i dag sitter ved datamaskinene ikke gjennomgår de samme omfattende silingsmekanismene man hadde før.

Det er ikke gitt at folk som Manning og Snowden har den samme forståelsen av «nasjonens beste» som toppledelsene i institusjonene de jobber for. Tvert imot, som barn av en annen tid, har de tydeligvis hatt en idé om at nasjonens beste er å få vite hva som faktisk foregår. De lever i en tid hvor man deler og sprer informasjon, fører offentlige debatter i et sett og forstår «ytringsfrihet» som friheten til å si det som er sant.

Når Bradley Manning står tiltalt for den i særklasse største lekkasjen av dokumenter gjennom historien, så sier det aller mest om hvilke muligheter teknologien har gitt ham til å gjøre nettopp det. På tilsvarende vis har en mann som Snowden, som tross alt ikke har vært høyt plassert i CIAs system, fått sin inngående kunnskap om amerikanske myndigheters overvåking fordi han har forstått mer av datatrafikken enn oppdragsgiverne har gjort. Systemanalytikeren har sannsynligvis sett og skjønt mer enn det var meningen at han skulle kunne forstå.
 
I motsetning til tidligere tiders «whistleblowers» har de to varslerne heller ikke vært avhengige av etablerte mediers samarbeid: Hadde de etablerte mediene sagt nei, ville informasjonen uansett ha blitt publisert på nett. Gjennom Wikileaks ville de til og med hatt en etablert kanal som sørger for at materiale blir spredt og lest. Riktignok uredigert, tidvis hulter til bulter, men like fullt svevende på nettet, klart til å bli lastet ned.

Det blir fortsatt skrevet nye saker med utgangspunkt i dokumentene som ble lekket av Bradley Manning, avsløringer om graverende oppførsel og beslutninger tatt under krigføringen i Irak og Afghanistan.

I øyeblikket kan man formelig se hvordan nettet snører seg rundt den tretti år gamle amerikaneren. Når supermakten strammer grepet og setter inn det politiske skytset, som de gjør i dette tilfellet, handler det om å skremme andre fra å følge eksempelet hans. Man kan vanskelig laste framtidige, potensielle varslere for å trekke seg, for ikke å være villige til å betale den prisen Manning, Snowden og Assange betaler for å ha brukt kunnskapene sine om nettet til noe viktig.

Skulle man slumpe til å få øye på Edward Snowden på den lite trivelige flyplassen i Moskva, kunne man komme til å forveksle ham med en skikkelse man har sett på amerikanske filmer — en liten mann som står alene mot verden. For noen av oss ser han ut som en idealist, en alminnelig mann som trodde verden ville høre sannheten. I stedet viste det seg at verden først og fremst ikke vil irritere makten med de største musklene — og på et blunk byttet ut sine store ord om frihet og sannhet til små pip om «indre anliggender» og «våre allierte amerikanere».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.