SLITESTERK TRADISJON: Jula er et historisk og religiøst lappverk med elementer fra flere årtusen og ulike religioner og regioner..
Foto Jonas Ekströmer / SCANPIX
SLITESTERK TRADISJON: Jula er et historisk og religiøst lappverk med elementer fra flere årtusen og ulike religioner og regioner.. Foto Jonas Ekströmer / SCANPIXVis mer

Tida for tindrende barneøyne

I kveld er tida for tindrende barneøyne. For engler, fylt vom og fulle glass. Og hvorfor ikke? Livet er mer enn en jammerdal.

Kommentar

Jula bringer fram det meste i folk. På godt og vondt. To hovedfortellinger dominerer. Den ene er den idylliske der det er fløyelsovergang mellom det passelig kristne, de koselige tradisjonene, familieverdiene og den pent innpakkede kommersialismen. Den andre er den strenge og moralske. Fordømmelsen av mammon, kjøpepress og stress. Påminnelsene om alle som er ensomme i jula. Advarslene om hvordan alkoholen fyrer opp konflikter og skremmer barn. Den konstante faren for vold og overgrep når følelsene forener seg med ildvann.

Den strenge hovedfortellingen er mest sann. Men vi har like mye behov for den idealistiske forestillingen. Som den kyniske doktor Relling i Ibsens «Et dukkehjem» sier det: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.» Nå smører Relling tjukt på, for heller ikke i den idylliske jula er alt løgn. De glade barna finnes i hopetall. Mange steder står tradisjonene sterkt fordi de inneholder kvaliteter og gleder det er verdt å ta vare på. Familiens betydning har fått en slags politisk renessanse, uten at det påvirker de stigende skilsmissetallene. De fleste klarer å gjennomføre julaften og resten av julefeiringen uten at akevitten setter fyr på fellesskapet og etterlater det som en branntomt.

Fortellingene om julaften og julefeiringen prøver hele tida å forene til en fortelling noe som egentlig er svært mangfoldig og med mange og urgamle røtter. Utgangspunktet er juleevangeliet slik vi kjenner det fra Lukasevangeliet: «Det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus om at all verden skulle innskrives i manntall …» Men allerede her begynner problemene. Hvis det er riktig at Jesus ble født mens Kvirinius (den romerske guvernøren i Syria og Judea) moderniserte skatteprotokollene, så er hele vår tidsregning feil. Historikerne er delt, men mest sannsynlig kom Jesus til verden fire eller seks år seinere enn det vi kaller Kristi fødsel. Ellers er det betydelige forskjeller i beretningen om Jesu fødsel i Lukas- og Matteus-evangeliene. I Matteus-evangeliet blir alle andre guttebarn i Bethlehem drept etter ordre fra kong Herodes. Den historien egner seg ikke som inspirasjon for lysende barneøyne. Evangeliene har ellers ulikt presisjonsnivå når det gjelder farskapet. Ideen om befruktning av Den hellige ånd, stammer fra Matteus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selve fødselsdagen (25. desember) er et eksempel på begavet, politisk og religiøs sammenfletting av nytt og gammelt. Datoen er sammenfallende med romernes lysfest som igjen har røtter langt tilbake. Bakgrunnen er feiringen av at sola snur, og livet på et vis tar til på nytt. Eviggrønne trær symboliserte fruktbarhet og sto sentralt i feiringen, der man også hadde ritualer mot uår og drikking for å hedre gudene og de døde. I den nordiske tradisjonen ble det drukket «jol» i bortimot en måned med hyllest til sentrale guder som Odin, Tor og Frøya, og for solas gjenkomst. Det er først med kong Håkon den Gode (920 - 960) at 25. desember blir fastsatt som kristen jul, en handling som må kalles den første norske Europa-tilpasningen.

Juletreets historiske røtter er altså erotikk og fruktbarhet, men som moderne skikk dukket den først opp her i landet rundt 1820. Julenissen er enten en sint, liten fyr med norsk strikkelue, eller den røde og romslige Disney-nissen. Sistnevnte er en fjern slektning av biskop Nikolaus i Tyrkia som levde på 300-tallet. Han var skytshelgen for bl.a. jurister, bakere, apotekere, sjømenn og barn. Og særlig berømt for at han reddet tre fattige unge jenter fra prostitusjon ved å skaffe dem medgift. Nikolaus kastet sekker med gull inn vinduet deres i nattas mulm og mørke. Sier legendene. En raus og særdeles gavmild kar.

Disse raske penselstrøkene av julas historie viser det som er mitt hovedpoeng: Det finnes ikke en, sann jul. Den er et historisk og religiøst lappverk med elementer fra flere årtusen og ulike religioner og regioner. Derfor er den så slitesterk. Derfor tåler den det massive påtrykket fra kommersielle aktører, enten det gjelder julepølse til tre kroner eller oversukret julemusikk som utløser behov for psykiatrisk akuttbehandling.

Jula er så robust at den kan ha betydning både for kristne, ikke-troende og for dem med en annen tro. Jula er også et symbol for «fred på jord», et håp som synes like meningsløst og langt borte hvert år. Nå er det IS, Assad og Putin som er landshøvdinger i Syria. På den annen side. Vi trenger glede, vi trenger håp og vi trenger fellesskap. Beholder vi realisme og handlekraft i hverdagen, kan vi trygt bruke jula til å verne om medmenneskelighet, håp og varme. Vi kan kalle det godhetsdemokratiet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook