Tideland

Eventyr for voksne

Kreativt og visuelt vakkert, men stillestående.

FILM: Terry Gilliam, kjent fra Monthy Pyton, har gitt oss kvalitetsfilmer som «Fear and Loathing in Las Vegas» og «Twelve Monkeys». Hans siste filmprosjekt var den mislykkede «Brødrene Grimm», og nå følger han opp med enda et eventyr for voksne.

Rent visuelt og stilistisk er «Tideland» en fryd. Men denne skrekkversjonen av «Alice i eventyrland» blir etter hvert mer en studie i kreativt fotobruk enn den er fortellermessig engasjerende.

13 år gamle Jodelle Ferland gjør en utsøkt jobb som Jeliza-Rose, en liten pike fanget i sin egen eventyrverden. Faren, spilt av den alltid coole Jeff Bridges, er heroinmisbruker, og idet moren tidlig i filmen dør av en overdose, forlater de hjemmet og legger ut på en reise.

Sammen returnerer de til farens barndomshjem, der også han raskt kreperer av heroinen. Alene i et treetasjes, falleferdig hus, et gudsforlatt sted på den amerikanske landsbygda, tar vi del i Jeliza-Roses fantasiverden, der hun samtaler med seg selv og utforsker loft og åkrer på sitt veslevoksne vis, mens faren sitter og råtner opp i stua.

Halvveis i «Tideland» anså jeg dette som stor filmkunst, men så skjer det noe. Eller, poenget er at det ikke skjer noe som helst. Filmen mangler retning, og blir stående å tråkke i halvannen time. Og Terry Gilliam, som selv har skrevet manusscriptet, klarerer aldri å bestemme seg for hvilken film han lager. Han benytter seg av klassiske horror-grep, men filmen blir aldri nifs. Ikke blir den groteskmorsom heller. «Tideland» blir bare en meget underlig opplevelse, og som å iaktta et stillestående, monotont mareritt.