Tiden det tar

Les utdrag fra Hanne Ørstaviks nyeste bok, «Tiden det tar».

Det lå snø utover jordene. Fra vinduet så jeg tre andre gårder lenger borte, det lyste fra dem i mørket. Ved ett av husene hadde de satt lys på ei gran på tunet, det var fire dager igjen til jul.

- Mamma, ropte Ellen, - se i ovnen.

Jeg snudde meg og satte meg på huk foran komfyren. Ellen hadde rett, pepperkakene var ferdige. Jeg fant gryteklutene og tok brettet ut, Ellen skjøv unna stekte kaker og former så det ble en tom flekk på bordet, jeg hellet på brettet og kakene gled ned, en hel haug med griser og engler og stjerner. Ellen så opp på meg og smilte.

- Nå har vi nesten like mange pepperkaker som Pippi, sa hun.

- Mm, sa jeg og smilte tilbake til henne, - kanskje vi har flere.

- Flere pepperkaker enn Pippi?

Ellen jublet. Jeg så på det lyse håret hennes, så lyst var aldri mitt, jeg så på smilehullene hennes. De var der da hun ble født, jeg husker da vi oppdaget dem. Vi lå i dobbeltsenga på sykehuset, jeg trodde nyfødte var slitne og bare ville sove, det var natt og fødselen hadde vart i over tjue timer, men Ellen var våken og klar, hun lå der mellom oss og kikket ut og det var da vi så smilehullene. Jeg husker at jeg ble så vanvittig glad for at hun hadde dem, de var et synlig tegn på noe helt annet, noe som ikke var fra Einar og ikke fra meg eller noen av foreldrene våre. Jeg tror jeg håpet at det betydde at det begynte på nytt, at livet faktisk kunne begynne på nytt, at det var mulig å være helt uten merke, uten spor. Så kom mamma på besøk og sa at smilehullene var etter pappa. Men det er ikke sant, pappa har ikke smilehull, bare smilerynker.

Jeg så på Ellen, hun satt på stolen sin ved bordet og lekte med to pepperkakedamer, hun holdt dem opp som dukker, hun lagde stemmer og de snakket lavt med hverandre. Hun merket at jeg så på henne.

- Ikke se på meg, mamma, sa hun.

- Okei, sa jeg og så bort, - skal vi gå ut med noen pepperkaker til Einar etterpå?

Vi så Jul i Skomakergata og jeg ryddet på kjøkkenet. Det var et stort, gammelt kjøkken, skapene og veggene var lysegule og det virket litt tomt, vi skulle male det til sommeren, det var ikke så lenge siden vi hadde flyttet inn. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bo på en gård. Noen ganger når jeg våknet og det var stille og mørkt, visste jeg ikke hvor jeg var, jeg kjente hugget i nakken, at jeg hadde forsovet meg, forelesningen, jeg ville komme for sent. Så ble øynene vant til mørket, jeg så omrisset av ting, jeg så veggene, døra, det svake lyset som kom inn ved rullegardinen, jeg hørte Einars pust fra puta ved siden av. Nå er du på gården, Signe, sa jeg til meg selv. Hør så stille det er.

Ellen gikk foran meg på stien gjennom snøen, hun hadde tatt på seg kjole og en rosa lekekrone, hun ville være Lucia, hun hadde røde støvler og kakene hadde hun i et blomstrete plastikknett. Vi gikk over tunet mot låven, det var ingen dyr der ennå, men Einar hadde studio i et isolert rom, en gang hadde noen brukt det til å sove i, det hadde inngang fra den ene kortsiden, man kom rett inn. Ellen banket på døra. Vi hørte Einar svare Ja. Jeg hjalp henne å åpne, hun begynte å synge mens hun gikk inn i rommet, hun så ned i gulvet, da sangen var ferdig, sang hun den en gang til.

- Vi kommer med pepperkaker til deg, sa hun.

- Å, det er de beste julekakene jeg vet, sa Einar, han la fra seg gitaren. Ellen ga ham plastnettet, han åpnet det og fant fem små pepperkaker, han la dem oppå hverandre og puttet dem inn i munnen på en gang. Ellen lo. Jeg sto borte ved døra.

- Går det bra, spurte jeg.

- Jeg tror det, svarte han med munnen full, han slo ut med armene som om han ikke visste, men han virket fornøyd. Han så på meg med løftede øyebryn som om han spurte hvordan jeg hadde det. Jeg rynket på nesa som en kanin og smilte tilbake.

Da Einar var oppe og la Ellen, sto jeg ved vinduet i stua, jeg hørte ham synge lavt. Jeg holdt i kaffekoppen med begge hender og så ut. Det var mørkt, men det kom lys ned fra månen og opp fra de store, hvite jordene. Jeg så på det store treet nede ved veien, det var sånn som trær ser ut i bøker, helt jevnt, og greinene laget en runding, en perfekt bue hele veien rundt. Jeg gledet meg til å se det når våren kom, se at det ble mykt, lysegrønt, og så at det kom flere og flere blader helt til greinene ble borte og hele treet var grønt. Jeg så inn i ruta, jeg så på meg selv. Jeg hadde barbert bort håret, en av de dagene da alt var rot og støy. Det var ikke noen tanke bak, bare en rykning, en nerveimpuls, hånda som tok hårklippemaskinen til Einar, satte den mot panna og dro det lange håret av. Etterpå tenkte jeg på det som et slags forsøk på å bli kvitt noe. Som om noe kunne bli borte. Det eneste som skjedde var at håret forsvant. Jeg så ut på det store treet igjen, jeg kjente at jeg var glad i det allerede. Jeg skal passe på deg, tenkte jeg. Jeg la panna mot den kalde ruta. Så lenge jeg bor her på gården skal ingen få skade deg.

Plutselig var det noen som tok i meg, jeg skvatt. Det var Einar. Han holdt rundt meg, holdt meg hardt og spiste små biter av nakken min. Så slapp han meg.

- Det er en sang du bare må høre, sa han, han gikk bort til cd-spilleren og la i en plate. Jeg snudde meg og lente meg mot veggen mens jeg så på ham, musikken begynte og det var R.E.M., en ny plate, jeg så på Einar, hvordan han ble mørkere med musikk, øynene hans ble mørkere, halvt smilende under det brune håret, når han kom mot meg sånn, inni musikken, fregnene hans og den myke, myke munnen, jeg kjente det ned gjennom kroppen. Han holdt meg og vi danset i det store rommet, det luktet pepperkaker og det var varmt, jeg tok av ham den tjukke genseren, den tynne trøya, jeg holdt på den myke, varme huden nede ved rompa, strøk ham på ryggen, tok på de fine knoklene i skulderen. Jeg kjente hånda hans utenpå buksa, jeg danset med ryggen mot ham og han strøk over kroppen min, brystene, magen, han tok tak i skrittet mitt som om det var en hank. Da ringte telefonen. Vi så på hverandre, vi var ikke vant til at den ringte, hvem kunne det være og skulle vi ta den? Nå? Einar gikk bort til den og bøyde seg ned, telefonen sto fortsatt på gulvet, han løftet av røret. Hallo. Joda, vi har det bra. Komme utover? Vent så skal du få snakke med Signe.

Det var mamma. Hun sa at broren min hadde kommet hjem flere dager før tiden, hun lurte på om de kunne komme ut til oss på besøk.

- Dere kan komme i morgen, sa jeg, jeg så bort på Einar for å se om han hadde noe imot det, han nikket, det var greit.

- Tar dere toget, spurte jeg.

- Nei, faderen kjører, sa mamma. - Han er her nå, sa hun.

Jeg så dem for meg, alle tre i leiligheten hennes, mamma som sto sånn til med telefonen at hun kunne se broren min bak en bok i den beige sofaen og pappa sittende ved siden av, framoverlent med fjernkontrollen mens han så nyheter på en eller annen kanal. Vi avtalte klokkeslett og jeg forklarte henne veien.

- Det tar nesten en time å kjøre. Vi kommer ned og ser etter dere. Hils og hadet så lenge, sa jeg. - Du også, hadet da, og hils, sa hun.

Jeg la på. Jeg så på Einar. Han hadde skrudd ned musikken, han sto og leste på coveret. Jeg så meg rundt. Vi burde ha vasket, vi hadde ikke vasket til jul. Det var nesten ingen møbler der, et lite, rundt bord og en gammel, brun sofa som hadde et hull på den ene puta, jeg bestemte meg for å sy det med en gang, kanskje jeg hadde en lapp som passet, men hvor var det jeg hadde lappene. Jeg gikk ut på kjøkkenet, Einar skrudde opp musikken igjen,

- Hør på denne, Signe, ropte han til meg.

Jeg sto inne på kjøkkenet og så inn i skapet i kroken, alle plastposene, hvor var det jeg hadde stoffene, jeg klarte ikke å tenke med den høye musikken, jeg skulle ønske han ville slå den av, ihvertfall dempe den, kanskje han vekket Ellen med den også, og da hadde vi det gående, da kom det til å bli et eneste langt slit i morgen med en trøtt og grinete unge og besøk og jeg kom ikke til å få noe hjelp for Einar måtte jobbe. Jeg så meg rundt, så trist dette kjøkkenet var, ikke et eneste bilde, bare den lysegule pissefargen, vi skulle ha malt for lenge siden, hvorfor hadde vi ikke malt med en gang, nå hadde vi bodd der i nesten to måneder og det så fortsatt like ille ut. Skulle det alltid være sånn? Dette var det jeg hadde å tilby min datter, hennes jul var det, og dette var det jeg hadde å komme med, et slitt hus i gyselige farger, og det kom sikkert alltid til å være sånn, vi kom aldri til å få gjort noe, vi kom til å bo her alltid i denne stygge dritten, den høye musikken sugde ut alle krefter og jeg var helt alene om å skulle gjøre det i stand, han kunne vel hjelpe meg litt, henge opp noen bilder, eller i det hele tatt ha noen ideer om hva det var mulig å gjøre, han hadde ikke foreslått noen ting. Han tenker ikke på det, tenkte jeg, jeg skulle ønske han ville slå musikken av, og det var akkurat som han hadde hørt hva jeg tenkte, for det ble stille.

Jeg gikk til stuedøra for å spørre ham om han visste hvor posen med stoff var og om han ville hjelpe meg å lete. Han sto med ryggen til ved cd-spilleren, jeg hadde glemt at han ikke hadde noen genser på, jeg så bare den nakne, glatte ryggen. Da begynte en annen låt, han hadde bare byttet cd, han hadde satt på noe gammelt fra søttitallet som han syntes var så bra, men som han burde huske at jeg syntes var flatt og kjedelig med utrolig tåpelige rytmer. Han snudde seg og så på meg, han smilte. Jeg prøvde å smile tilbake.

- Jeg synes denne er så fin, sa han og slo med pekefingrene i lufta som trommer, han kom mot meg og ville ta meg inntil seg igjen, han ville danse videre.

- Vet du hvor stoffposen min er, spurte jeg.

- Aner ikke, sa han. Han grep etter håndleddet mitt, dro meg inntil seg.

- Ikke hold meg, sa jeg. Jeg vred armen ut av hånda hans. - Du vet at jeg ikke liker at du holder meg fast.

- Hva er det, Signe, sa han, - du er jo helt stiv.

Han la hodet på skakke og så på meg.

- Jeg finner ikke posen med stoffbitene, sa jeg.

- Ligger den ikke i skapet på kjøkkenet, da, sa han.

- Jeg kan ikke finne den, sa jeg.

Jeg gikk ut på kjøkkenet igjen. Han slo av musikken og kom etter. Jeg gikk bort til skapet og dro en og en pose ut, jeg kikket oppi før jeg slapp den ned på gulvet. Sommerklær. Gamle sko. For store klær til Ellen som vi hadde kjøpt på loppemarked, hun kunne bruke dem om et år eller to. Ingen stoffbiter noe sted.

- Hva skal du med det nå, spurte Einar.

- Lappe sofaen, sa jeg.

- Det trenger du vel ikke å gjøre nå, sa han.

- Jo, det er nå jeg vil gjøre det, sa jeg.

- Ta det en annen gang, da, Signe, sa han.

Han så på meg.

- Blir du så utafor av at de skal komme, sa han mykt, - er det derfor, Signe, hva?

Han sa det med den milde, varme stemmen, som om han ville at jeg ikke skulle bry meg om noe annet. Alt var inni meg, sa den stemmen, alt var psykiske reaksjoner, ubevisste handlinger og reflekser. Han skulle ikke komme unna med det, det var ikke meg denne gangen, det var dette huset, at vi ikke fikk orden på det, at vi levde i en søppelhaug.

- Det er ikke det det handler om, sa jeg, - jeg vil at det skal se ordentlig ut her, dette er hjemmet vårt, nå er det jul og jeg vil at det skal være litt fint her.

- Jammen jeg synes at det er fint her, jeg, sa Einar.

- Se deg rundt da, sa jeg. - Det ser jo ut som et musehull, det er skitt og lort i krokene, kvalme farger på veggene, hullete møbler og sjusk over alt.

- Se da, sa jeg, - se.

- Jammen Signe, sa Einar, - det var jo du som ville at vi skulle flytte hit. Du ville ut av byen, du syntes jo det var så fint her, husker du ikke hvordan du gikk fra rom til rom og var så glad og sa at det var det fineste huset du noen gang hadde vært i.

- Ja, sa jeg, - det kunne bli fint her hvis vi gjorde noe med det. Men vi gjør jo ingen ting. Du sitter der ute og spiller og jeg går her og passer Ellen og vi begynner aldri å male, vi gjør aldri noe, vi bare bor her i dritten helt til vi ikke ser den mer og tror det er sånn det skal være. Og nå ville jeg gjøre en liten ting, bare en liten ting ville jeg gjøre, og det var å lappe sofaen, sette på en liten lapp så ikke det spriker ut av det hullet, og du gidder ikke engang å hjelpe meg med å finne noe å lappe det med, du bare står der og ser på og sier at jeg er utafor.

Jeg hermet etter stemmen hans, gjorde den barnslig:

- El du utafol lille venn. Faen, ropte jeg. - Det er du som er utafor. Du bryr deg jo ikke en dritt. Einar ristet på hodet.

- Jeg finner meg ikke i det, sa han. - Jeg finner meg ikke i det.

Han satte seg ved bordet og tok fram røykpakken, han rullet seg en røyk. Jeg syntes det var tåpelig av ham å måtte sette seg for å rulle, det var så utrolig dovent, det virket så slapt. Han reiste seg og så på meg, så gikk han ut i gangen, jeg hørte ytterdøra ut. Bare gå og røyk, du, tenkte jeg, du trenger vel noe å roe deg på, det ble vel for mye for deg, lille følsomme musiker. Jeg begynte å stappe posene inn i skapet igjen.

Jeg fant posen med stoffrester nederst, ved siden av symaskinen. Jeg husket at jeg hadde satt den der for å finne den lettere, for at det skulle være logisk. Jeg tok den ut, fant fram et stoff som passet i fargen, brun fløyel fra en gammel gardin. Jeg hentet en saks og skulle til å klippe en bit, men så klarte jeg det ikke. Det var som om jeg ikke hadde krefter til å klippe, jeg klarte ikke å få bladene i saksa fra hverandre. Jeg la den fra meg på bordet, jeg satte meg på stolen der Einar hadde sittet. Jeg så rett fram, rett i vinduet, jeg så meg selv, jeg satt alene ved kjøkkenbordet, jeg hadde ikke noe hår på hodet, det lille hodet virket så tynt i ruta og øynene bak brillene var store.

Jeg så Einar bak meg i vindusruta. Han hadde kommet inn igjen. Han sto en stund borte ved døra, vi så på hverandre i vinduet. Han kom fram og satte seg på en av de andre stolene. Det var helt stille, ingen sus av trafikk, ingen biler, ingen skritt, ikke vind.

- Vi kan ikke ha det sånn, sa han.

- Nei, sa jeg, lavt.

Vi sa ikke noe. Det kom noen lyder fra huset, treverk som slo seg. Jeg kjente at tårene begynte å trille nedover kinnene.

- Jeg klarer ikke å klippe, sa jeg.

Jeg holdt hendene mine litt opp i lufta, jeg så på ham.

- Jeg klarer ikke å gjøre noe med hendene.

Jeg begynte å gråte.

- Jeg klarer ingen ting. Jeg har ingen krefter. Å Einar, hva skal jeg gjøre, jeg klarer det ikke. Jeg holdt hendene foran ansiktet, de var helt kalde.

- Jeg kommer aldri til å klare noen ting.

Einar reiste seg og kom mot meg, han satte seg på huk og la armene rundt meg og vugget meg sakte, han blåste mykt mot hodet mitt.

- Det blir bedre, Signe, sa han lavt, - det går over. Det kommer ikke alltid til å være sånn.