PRØVER IGJEN: Trønderrockerne Johndoe har holdt en lav profil de siste årene. Nå er gjengen tilbake med sitt fjerde album, «Slugger». Foto: Promo
PRØVER IGJEN: Trønderrockerne Johndoe har holdt en lav profil de siste årene. Nå er gjengen tilbake med sitt fjerde album, «Slugger». Foto: PromoVis mer

Tiden har ikke jobbet for Johndoe

Energifattig comeback fra trønderrockerne.

ALBUM: Da Johndoe albumdebuterte med «Ja takk til trøbbel» i 2003 ble de av enkelte sett på som norskspråklig rocks redningsmenn. En mer direkte og ufiltrert utgave av de noe eldre bysbarna DumDum Boys' patenterte rock. Høyere tempo, tydeligere tale. Blodig alvor. Store deler av musikk-Norge digget det. Så begynte det å butte.

Oppfølgerne «Pyromantikk» og «Dødvinkel» hadde sine øyeblikk, men fremsto noe mer alvorstynget og sistnevnte gikk langt i antyde at bandet hadde begynt å bli voksne. Til noens ergrelse og andres begeistring. Etter 2006 har det vært rimelig stille rundt kvartetten selv om gjengen selv hevder at de aldri var oppløst.

Comeback I 2013 var det derimot vært på 'an igjen for trønderne. I fjor høst slapp de sin første singel på nesten åtte år, slentrende «Lengsel (som aldri forsvinn)». Comebacket synes å være etterlengtet - to konserter på hjemmebaneklubben Blæst ble nemlig utsolgt i en fei. Så da er tusenkronersspørsmålet: Er Johndoe fremdeles et band som kan rote litt opp i det etablerte rockenorge? Svaret her er nei. Band som Oslo Ess er allerede hestehoder foran her.

Den mest umiddelbare forskjellen fra tidligere er at vokalist Jonas Skybakmoen har begynt å synge på kav trøndersk, i stedet for den annekterte rockebokmålen. Resultatet er at sangeren som for ti år siden fremsto som en struttende rockebajas, i dag høres mer ut som grillkompisen til Tre Små Kinesere.  

Datert Tekstene kretser rundt eksistensielle spørsmål, angst og utilstrekkelighet. Ikke akkurat uprøvde temaer, men bandet forteller sine historier med god lokalforankring, noe som i det minste gir lyrikken en viss realisme. Selv om det kanskje fremstår som mer sentimentalitet enn ektefølt opprør.

Musikalsk har de spredt seg tynt. «Tragiske tryna» med sine mollakkorder høres ut som noe som kunne vært skrevet av et vilkårlig bergensband på tidlig 90-tall. «Dommedag og ungdomstid» låner åpningsriffet til The Whos «Can't Explain». «Enkle svar» går Bruce Springsteens arbeiderklasserock i næringen. «Haritjnå» høres ut som pillesløv T-Rex. Felles for alle er at de låter datert og fattig på energi.

Tiden har ikke jobbet for Johndoe

Det er lite å utsette på håndverk og utførelse, men Johndoe vet bedre enn noen andre at rock handler om mer enn faglig dyktighet. Det var de selv et rykende ferskt eksempel på i hine hårde dager.