Tiden renner ut for Doha-runden

Rike land krever for mye og gir for lite, konstaterer kronikkforfatterne som sitter sentralt i FN-systemet. På WTO-forhandlingenes siste dag i Hong Kong advarer de mot konsekvensene av løftebrudd.

FOR FIRE ÅR SIDEN lovet verdens ledere å gjøre Doha-runden i WTO til en ekte «utviklingsrunde», hvor fordelene fra globaliseringen skulle fordeles mer rettferdig mellom fattige og rike. Når verdens ledere i dag avslutter sitt møte i Hong Kong bør tenke på løftene som ble gitt for fire år siden - og være klar over konsekvensene av å bryte dem. Internasjonal handel kan, under de rette betingelsene, være en kraftig katalysator for menneskelig utvikling. Handel kan også, i langt større grad enn u-hjelp, bistå med å løfte fattige land og fattige mennesker ut av fattigdom, øke deres deltagelse i den globale velstand og tilgangen til grunnleggende menneskerettigheter som skikkelig arbeid, helse og utdannelse. Nederlag vil føre oss i en helt annen retning. Det vil kunne forsterke en globalisering som kjennetegnes av at fattigdom og ekstrem ulikhet eksisterer side om side med grenseløs rikdom. I en verden preget av stadig økende gjensidig avhengighet, hvor vår delte sikkerhet og fremtidige velstand avhenger av samarbeid, representerer en slik utvikling en trussel som vil ha effekt langt utover handelssystemet.

DETTE FÅR OSS TIL å stille et åpenbart spørsmål. Når så mye står på spill, hvorfor har man oppnådd så lite i løpet av Doha-runden, og hva kan gjøres nå for å få fremgang på dette området? Landbruk er fremdeles kjernen i problemet. De siste reformforslagene for handel med landbruksvarer som har krysset Atlanteren viser at myndighetene i den rike del av verden har glemt løftene som ble gitt i Doha. Som svar på de detaljerte og teknisk fornuftige forslagene som har kommet fra utviklingsland, forhandler USA og EU nå om dypt mangelfulle alternativer for et nytt WTO-regime. Problemet er uoverensstemmelsen mellom det disse stormaktene uttaler offentlig, og det de i virkeligheten gjør. For eksempel, hvis man gransker tilbudet USA nylig la på bordet om å kutte støtten til landbruket med 60 prosent, viser flere analytikere til at den reelle reduksjonen er svært mye lavere hvis man ser på måten utgiftene er blitt omkategorisert. Samtidig vil en stor rekke eksportstøtteprogrammer forbli intakte.

RIKE LAND bruker i dag i overkant av en milliard dollar hvert år på å støtte utviklingen på landsbygda i verdens aller fattigste land. Samtidig bruker de i overkant av en milliard kroner hver eneste dag på å subsidiere landbrukssystemer som systematisk forsterker fattigdommen i utviklingsland. Kort fortalt betaler skattebetalere og forbrukere i nord for en landbrukspolitikk som i stor skala ødelegger livsgrunnlaget for de fattige i sør. Om dette utsagnet virker strengt, så er det like fullt basert på skildringer og erfaringer fra mennesker hvis stemmer sjelden blir hørt under WTO-forhandlingene. I Vest-Afrika sliter to millioner småbrukere med en kraftig prisnedgang. Vekstutsiktene for Burkina Faso er blitt halvert. Mindre tydelig enn prisnedgangens negative innvirkning på landenes betalingsbalanse er alle barna som følge av dårligere økonomi blir tatt ut av skolen, alle familiene som får forverret helsetilstand, eller det reduserte forbruket av mat og den økte risikoen for feilernæring for millioner av mennesker.

SELVFØLGERLIG ER DET mange faktorer som bidrar til denne krisen. Men rike lands subsidier spiller en stor rolle. I år mottar 25 000 bomullsprodusenter i USA over 4,5 milliarder dollar i støtte. Det tilsvarer nesten verdien av den samlede produksjonen. Subsidiene fører i tillegg til at USA kan utvide produksjon i perioder hvor prisene på verdensmarkedet faller, og dermed frita seg selv fra normale regler for tilbud og etterspørsel. Også EUs subsidiering av sukkerproduksjonen bidrar sterkt til problemet. Bønder og videreforedlere blir betalt tre ganger markedsprisen for å produsere sukker. Dette har ført til store overskuddslagre som blir dumpet på markedet og kjører ned prisen i så stor grad at mer effektive produsenter i India, Brasil og Thailand blir utkonkurrert. Selv om dette ikke er blant de fattigste landene, huser de store deler av verdens fattige befolkning. Dessverre stopper ikke problemene ved at EU og USA mislykkes i å gjennomføre seriøse reformer i sin egen bakgård. Samtidig som begge kjemper for å beholde subsidier i milliardklassen hjemme, er de like bestemte i kravet om at utviklingsland må åpne deres landbruksmarkeder. Selv om importliberaliseringer under de rette betingelsene kan virke positivt på utviklingen, må rike land erkjenne de betydelige tilpasningskostnadene og sosiale konsekvensene som kan følge i kjølevannet av slike reformer.

DAGENS TILNÆRMING til landbrukshandelen bærer preg av det 19. århundrets merkantilisme, i en tid hvor vi har behov for det 21. århundrets multilateralisme. Rike land krever for mye og gir for lite. Men hvorfor har særlig Europa så vanskelig for å bryte ut av denne modellen og vise lederskap? Noen politiske ledere hevder at å strekke seg enda lenger på landbruksområdet vil kunne kompromittere CAP-systemet (Common Agricultural Policy, EUs støtte til landbruksprodusenter), som etter deres mening ivaretar den europeiske landsbygda, yter støtte til de fattige i distriktene og definerer kjerneverdien i den europeiske sosiale modellen. Dette er ren mytologi. Ikke bare absorberer CAP mer enn 40 prosent av EUs budsjett og omdirigerer ressurser fra viktigere områder, det bidrar også til økt ulikhet. I Frankrike mottar de 20 prosent største mottakerne mer enn totredeler av støtten. Vinnerne av dette systemet er de store gårdene på over 100 hektar, ikke de mindre brukene som i virkeligheten nå legges ned i hopetall. Det er den samme historien i andre EU land - og i USA. Hvis man ser ut over landbrukssektoren, vil en mislykket Doha-runde kunne sette den fremtidige stabiliteten til et handelssystem som er grunnlaget for millioner av jobber i både rike og fattige land på spill. Dette er en veldig høy pris å betale for opprettholdelsen av et landbrukssubsidieringssystem som forbigår de fattige i rike land, skader de fattige i utviklingsland, og i stor grad bare er fordelaktig for en liten gruppes interesser.

VI ER KLAR OVER at handelsreformer krever tøffe politiske valg. Men det er feil valg å sette globale fattigdomsreduserende tiltak i fare, svekke WTO, og sette interessene til annen industri på spill for å bevare et foreldet subsidieringssystem. Vi står overfor et veivalg. Vi kan gjøre 2005 til året hvor vi opplevde et gjennombrudd i kampen mot fattigdom. Eller vi kan fortsette som vanlig, og la 2005 gå inn i historien som et år hvor globaliseringens ulikheter ble foreviget. Tiden renner ut for Doha-runden, og for troverdigheten og legitimiteten til det regelbaserte systemet som WTO representerer. Tiden inne for politisk lederskap.