Tidenes jervejakt

De to norske jervenemndene har vedtatt historiens største fellingskvoter på jerv i den norske fjellheimen. Hele 43 jerver ble vedtatt avlivet gjennom årets vinterjakt, fra 1. oktober til 15. februar. Rett nok har Direktoratet for naturforvaltning, etter klager fra naturvernhold, redusert den sørnorske kvoten fra 12 til 10 individer. Uansett, dersom kvotene fylles må vi tilbake til midten av 1800-tallet for å finne lignende fellingstall.

Internasjonalt er jerven beskyttet av Bern- og Rio-konvensjonene. Den er listet i Appendiks II i Bern-konvensjonen under strengt fredede arter. Av land som har ratifisert Bern-konvensjonen, er det Norge, Sverige og Finland som har jerv. Hvert land har dermed forpliktet seg til individuelt å bevare levedyktige bestander av jerv. Ingen av disse landene har gjort spesielle reservasjoner hva jerv angår. Dette betyr at ordinær jakt ikke kan utøves. Det er derfor vi i Norge kaller jervejakten for lisensjakt og at vi dermed unngår å komme i direkte konflikt med traktatens ordlyd. Ut fra et faglig ståsted er vi helt klart i konflikt med traktaten med hensyn til tildelte kvoter som er i strid med vitenskapelig grunnlag, og samtidig det uunngåelige utfallet av så høye kvoter. Vår rovdyrforvaltning er utvilsomt i ferd med å utvikle seg til å bli ytterst pinlig sak internasjonalt for et rikt land som Norge.

Fra århundreskiftet viser jaktstatistikken en drastisk nedgang fra omtrent 40 jerver, inklusive unger, til under ti om året da arten var på randen av utryddelse og ble fredet i 1973. Tidligere var jerven utbredt over det meste av landet. Da den ble fredet i Sør-Norge var den allerede funksjonelt utryddet etter at det ble drept seks voksne jerver i Jotunheimen på midten av 1960-tallet. Det tok nesten ti år før jerven igjen kom tilbake til Sør-Norge. Generelt har fredningen resultert i en viss økning i jervebestandene, men det er fremdeles usikkert om vi kan påberope oss å ha levedyktige bestander på lang sikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En trenger ikke å være matematisk begavet for å forstå utfallet av dagens dramatisk høye jaktkvoter. Historiens statistikk viser en klar nedgang med et langt mindre antall felte dyr enn dagens kvoter. Dette på tross av økonomisk premiering og et sterkt følelsesmessig engasjement, som gjaldt året rundt, for å ta livet av flest mulig jerver. Resultatet var at jerven kun overlevde i de mest utilgjengelige grensefjella mellom Norge og Sverige.

Da Stortinget i 1997 vedtok at det skulle opprettes regionale nemnder for å fastsette kvoter for jerv hadde dette sin bakgrunn i et generelt krav om lokal medbestemmelsesrett. Lokale/regionale rovdyrnemnder er en fireårig prøveordning. Lokal forvaltning utføres jo med rimelig godt resultat innen for eksempel forvaltning av hjortedyr. Det er likevel verdt å merke seg at det er en vesentlig forskjell mellom lokal hjortedyrforvaltning og lokal rovdyrforvaltning. Den mest grunnleggende forskjellen er at det lokalt er bred enighet om å ha et bæredyktig antall hjortedyr som kan høstes hvert år. Det er tilsynelatende ytterst få lokalt som ønsker å ha store rovdyr i sine utmarker. Det er trolig ingen tilfeldighet at både den nordnorske og sørnorske jervenemnda domineres av personer som i mediene har markert seg som de største agitatorene for rovdyrbekjempelse. Det er underlig at noe sånt kan skje i et samfunn som ellers er opptatt av at alle grupperinger skal ha medbestemmelsesrett i tilsvarende råd og utvalg. Ideen om at lokal medbestemmelse vil gi ansvarsfølelse og en bedre forvaltning synes å vært altfor «blåøyd» hva rovdyrforvaltning angår. Fordi lokal forvaltning fungerer brukbart for hjortedyr er det naivt å tro at det samme vil skje med store rovdyr. Her har både direktoratet og politikere inngitt seg i et politisk eksperiment som i beste fall kan klassifiseres som en forvaltningsmessig sjanseseilas. Dersom dette skal fungere må det ikke tillates at slike nemnder skal domineres av personer som lider tap til rovdyr. Resultatet er så langt at denne forvaltningen står til stryk. Dersom de vedtatte kvoter opprettholdes og fylles er det ganske stor sannsynlighet for at disse nemndene har gjort seg selv overflødige innen perioden for prøveordningen er over.

De sier at vi får de politikere vi fortjener. Siden vi lever i et «demokratisk samfunn» får vi også den forvaltningen vi fortjener. Det spørs om ikke den norske faunaen og våre etterkommere egentlig hadde fortjent mye bedre.

Det er liten tvil om at jerven lokalt kan utøve betydelig skade på husdyr. Det er i hovedsak lam som drepes. De fleste lammene blir drept i august og første del av september, like før sauene skal sankes fra fjellbeite. Én jerv kan forvolde betydelig skade og det er derfor både umulig og uriktig å bruke store tap som et argument for at det er mange jerver i et område. Både når det gjelder jerv og andre store rovdyr har forskning mange steder vist at felling av rovdyr i beste fall bare gir en kortsiktig effekt i redusert skade på husdyr. Alternativet er lokal utryddelse av rovdyr. Dette er uforenlig med langsiktig bevaring av levedyktige bestander. Selv om det fra det offentlige ytes erstatninger for sau drept av rovdyr, er det hevet over tvil at dette er en lite tilfredsstillende løsning for næringen når tapene er store. Det finnes i dag ingen gode løsninger på konflikten. Derfor er det best å ha en klar avgrensning av hvor vi skal ha jerv og hvor vi skal ha sau. Med hensyn til alternativer til å drepe rovdyr har sauenæringen generelt vist seg lite villig til nytenkning. Hittil har det ikke kommet et eneste innspill fra næringen. Når så naturvernere eller forskere kommer med konstruktive forslag til løsninger, blir disse i regelen møtt med en lunken holdning, direkte motarbeidelse eller med utsagn om å mangle praktisk relevans. Næringens kritikk kan sikkert i flere tilfeller være berettiget. Tross alt, det er næringen selv som har det beste utgangspunktet for å komme med konstruktive forslag, men hvor er slike forslag fra næringen?

Når enkeltpersoners eller gruppers eksistens trues utenfra vokser det fram sterke maktstrukturer. I så måte er Bygde-Norge intet unntak. Det er mange ressursmennesker rundt i bygdene som ser det som sin livsoppgave å bekjempe rovdyr. Dessverre er det ofte slik at når ballen ikke kan taes så taes mannen isteden. Det er kanskje derfor mange kvier seg i det lengste for å delta i debatten. Mediene er i dette spillet en avgjørende maktfaktor. Mediene slår mynt på motsetningene og bloddryppende sauetragedier og den «lille» manns kamp mot rovdyr får store oppslag. Når 3600 sauer dør av alveld (en fryktet sauesykdom) nevnes dette i en liten rubrikk. Mediene synes å mangle en etisk holdning til hva som kommer på trykk og fungerer i dette spillet som en unyansert kommunikator mellom Bygde-Norge og sentrale politikere.

En vitenskapelig beregning basert på antall aktive jervehi 1995- 97 gav en minimumsbestand i Norge på ca. 150 jerver som var ett år og eldre. Nå er slike bestandsanslag beheftet med en viss usikkerhet, men det er ytterst uvanlig at slik usikkerhet av et forvaltningsorgan benyttes som et argument for å øke avskytningskvotene. Selv om bestandene rent hypotetisk skulle være mer enn dobbelt så store som antatt, er de vedtatte kvotene dramatisk høye. Vi har samtidig påpekt at jakt inntil det sørnorske kjerneområdet med dagens jakttidsordning vil drenere dyr fra kjerneområdet, hvilket vil kunne ha svært negativ betydning for framtidig levedyktighet. Både bestandsanslag og tilrådinger har elegant blitt tilsidesatt av jervenemnda for Sør-Norge. Som rovdyrforsker er det betimelig å stille spørsmålet om hvorfor det norske samfunnet bruker flere millioner på rovdyrforskning hvert år når resultatet fra denne forskningen likevel ikke teller?