NOSTALGI GJORT RIKTIG: Paul Rudd («Ant Man»), nå i grunge- og windsurfing-modus, og Marguerite Moreau vender tilbake til leirskolen i 1991. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «Wet Hot American Summer: Ten Years Later»

Tidenes mest geniale, dårlige idé har fått en oppfølger

Det er gledelig at «Wet Hot American Summer: Ten Years Later» fungerer så godt som den gjør.

Lite er så vanskelig å lage som smart dustehumor. Fallhøyden er enorm, og selv når man lykkes med en solid braker av en prompevits er det fort gjort for seeren å ikke se skogen for bare fjert. Forrige sesong av «Wet Hot American Summer», som ble sluppet på Netflix som en uanmeldt smyger i 2015, var sånn sett et lite mirakel.

På papiret var det tidenes dårligste idé: En oppfølger til en kultfilm fra 2001, en «Hjelp, vi flyr!»-aktig parodi på pubertale 80-tallsleirskolekomedier, med en (tilsiktet) plottsmørje om ungdomsforelskelse, radioaktiv dumping og snakkende hermetikkbokser. Og ikke minst: 16-åringene ble spilt av 40-åringer (som i mellomtiden riktignok hadde rukket å bli Hollywoods humorelite: Paul Rudd, Amy Poehler, Bradley Cooper, Elizabeth Banks, m.fl).

Det burde vært et mageplask i en trafikkulykke utløst av et takras. Det gikk i stedet opp i en høyere enhet, og ble en humoråpenbaring.

En annen ting som er vrient er å gjenta sin egen perfekte storm av kreativ galskap og koke ny suppe på samme humorkraft. Sånn sett er det gledelig at årets sesong lykkes såpass godt som den gjør.

Avtagende avkastning

« Wet Hot American Summer: Ten Years Later »

4

Beskrivelse

Smart dusteserie om idioter på leirskole får nesten like smart, og minst like dust, oppfølger.

Premieredato

Hele sesongen er tilgjengelig 4. august

Kanal

Netflix

Året er 1991, og det er duket for reunion. Motebildet er grelt, og parodiene på «Meatballs», «War Games» og «Rambo» har måttet vike for «Dødelig Våpen», «Hånden som rører vuggen» og «Universal Soldier». De stereotypiske tenåringene har blitt stereotypiske liksomvoksne, en japp, en moteredaktør, en forfatter med skrivesperre, etc, og seriens skurk – en dårlig Ronald Reagan-parodi – får følge av en dårlig Bush sr-parodi, som, for å overvinne en ukjent, saksofonspillende demokrat fra Arkansas, må bistå i både å kjøpe leirskolen og sprenge den med en atombombe (ikke spør).

Gode komedieoppfølgere kan telles på én hånd med fingre til overs, og også her er humoravkastningen avtagende. Litt grunnet slitasje, litt fordi reunion-sjangeren ikke er like konvensjonsrik som siste-krampetrekning-av-ungdomstiden-sjangeren (og dessuten byr på mindre iboende sårhet og nerve), og, paradoksalt nok, litt fordi skuespillerne nå er nærmere rollefigurene sine i alder og det er mindre moro å se en 46-åring spille 26 år gammel enn 16. Og som så ofte når man skal «samle gjengen igjen» og enten gjenåpne gamle, allerede forløste konfliktlinjer eller påtvinge dem nye, kan dette – akkurat som en reunion i seg selv – fort oppleves litt unødvendig.

Dekonstruksjon

Foruten alt humortalentet fungerer dette så bra som det gjør på grunn av den stødige sjanger- og humorforståelsen til serieskaperne David Wain og Michael Showalter. De har en enestående evne til å lande selv halvgode vitsepremiss (normen er snarere gode vitsepremiss med dårlige nedslag), og en fingerspissfølelse på hvorfor alle de største klisjeene både er teite og velfungerende. De ser de gjentagende, underliggende strukturene i både historiefortelling, populærkultur og menneskelig posering og dårskap, og vet både å latterliggjøre og vise oss viktigheten av dem. De gir oss overbanal dialog med inderlighet, og erstatter patos med den barnsligste underbuksehumoren de klarer å komme på. Resultatet er avvæpnende.

Ved både å omfavne og dekonstruere sjangere på denne måten tas det hele til et nytt nivå. Det kan få en potensielt plump fis til å både bli morsom og spennende, eller en klump med avføring til å forløse både hovedplott og karaktermotivasjon, og dessuten bli hjerteskjærende. Sånt står det humorfaglig respekt av.

All denne intellektualiseringen av flatulens er selvsagt meningsløs om ikke «WHAS:TYL» leverer i øyeblikket også. Humor er det umiddelbares kunst, og heldigvis byr sommerens leirskole på en strøm av magelattere. Bare ikke like mange som forrige leir.

Er det ikke alltid sånn?