Tidenes popguru

Beach Boys-albumet «Pet Sounds» (1966) er gang på gang blitt betegnet som historiens beste popalbum. Nå er det her igjen, innspilt live med mesteren bak plata, Brian Wilson (59), som denne uka turnerer, England.

For bare noen få år siden var det ingen som ville trodd at Brian Wilson skulle reise på turné med fullt band. Men det gjør han. Tidligere i år var han blant annet innom Stockholm, og denne uka er han i England, for utsolgte hus og til strålende kritikker. Ikke med sin gamle gruppe The Beach Boys, men med en gjeng håndplukkede musikere som med dødsforakt går løs på de mest intrikate av de låtene som har gitt Brian Wilson status som tidenes popguru.

Familieprosjekt

Slikt blir det også live-album av. Nylig kom en dobbel-CD med opptak fra den legendariske klubben Roxy i Los Angeles, og i disse dager kommer oppfølgeren: «Pet Sounds Live» (Sanctuary/VME), en full gjennomgang av albumet som framfor noe blir betegnet som Brian Wilsons mesterverk.

Brian Wilsons karriere er spesiell. Han vokste opp i en familie der musikk sto i høysetet, men med en far så brutal at han ved en anledning slo Brian så hardt at han ble døv på det ene øret. Brian startet Beach Boys som et familieprosjekt, sammen med brødrene Carl og Dennis - som begge er døde - og fetteren Mike Love, den røffe vokalisten som på mange måter ble den følsomme Brians rake motsetning.

The Beach Boys' suksessformel besto av kontraster. På den ene siden spilte gruppa inn Chuck Berry-inspirerte rocklåter om surfing, jenter og biler. På den andre siden mer følsomme sanger i Four Freshmen-stil om ensomhet og lengsel.

Hitlåtene rullet inn som bølger mot ei strand, fra «Surfin' Safari» til «Fun Fun Fun» og «I Get Around», men Brian Wilson ble mer og mer frustrert over den begrensede tematikken som lå i dyrkingen av Californias teenage-kultur. Han ville noe mer.

«Be My Baby»

I 1965 sluttet Brian Wilson å turnere med The Beach Boys. Han var dypt fascinert av den visjonære plateprodusenten Phil Spector som hadde skapt den såkalte «wall of sound». Han hørte Spector-produksjonen «Be My Baby» med jentetrioen The Ronettes på bilradioen, en opplevelse så sterk at han måtte kjøre inn til siden og stanse motoren. Verden ble aldri den samme igjen.

Spector hadde pøst på med strykere, gitarister, blåsere og flere batterister for å forsterke lyden under selve innspillingen. Dette ville Wilson også klare. Han begynte å forberede sitt livs innspilling. Underveis hørte han The Beatles' «Rubber Soul» (1965), som ble en utfordring. Han ville lage noe som var enda bedre. I studio samlet han ei gruppe ypperlige musikere, svære grupper blåsere og strykere, inntil tre gitarister som spilte samme melodilinja i kor, basser, orgel, vibrafon, diverse eksotiske rytmeinstrumenter, spinett, xylofon, trekkspill, klokker, piano.

Ved spakene

Selv satt Brian Wilson ved spakene og mikset det hele sammen. Melodiene var hans egne, mens han fikk en ung reklametekstforfatter, Tony Asher, til å formidle sine egne følelser i tekster. Til slutt lot han The Beach Boys legge på vokalsporene før han mikset sammen det ferdige resultatet.

«Pet Sounds» ble utgitt i mai 1966. Musikalsk kyndige lyttere, som for eksempel Beatles-produsenten George Martin, ble bare sittende og måpe. Det store publikumet, derimot, savnet stinget i de tidligere Beach Boys-hitene. «God Only Knows» og «Wouldn't It Be Nice» var de rene hymnene, og albumet var og er et av de sterkeste dokumentene om lengsel, lidenskap, ømhet, ensomhet, kjærlighet og svik som noensinne er nedfelt i plateriller.

Dagens live-versjon er selvsagt ikke like perfekt som originalen, og Brian Wilsons stemme har fått seg noen risp av livets skarpe klo.

Etter «Pet Sounds» drømte han om et enda bedre album, «Smile», men det ble med drømmen. I årevis slet han med stoffproblemer og psykiske vanskeligheter, inntil han i dag er kommet såpass til hektene at han kan opptre på en scene igjen. Miraklenes tid er ikke over.

Innflytelse

Comebacket inntreffer på et tidspunkt da Wilsons innflytelse på samtidsmusikken kanskje er sterkere enn noensinne. Hans direkte inspirasjon merkes i større eller mindre grad hos grupper som High Llamas, Smashing Pumpkins, Sonic Youth, R.E.M., Stereolab, Teenage Fanclub, Mercury Rev, Saint Etienne, Sparklehorse, The Sea and Cake, Calexico, Lambchop, Air, Yo La Tengo, The Aluminium Group, Tortoise, Low, Broadcast, Palace of Pleasure, The Surfers, The Lightning Seeds. Og i Japan hos kultartister som Cornelius, Pizzicato Five. Og hva med Norge? Verken Röyksopp, Remington Super 60, Safariari eller Micromars ville vært helt det samme uten Brian Wilson.

Wilson skapte et verk som er verdt å strekke seg etter, akkurat som han selv ga seg hen til en musikalsk utopi da han lagde «Pet Sounds».

- Noen ganger er musikken slik at den viser det du har innerst inne i deg, sjelen din, sier Wilson i et intervju. - Ikke alltid, men noen få ganger er det slik...

BRIAN WILSON: Beach Boys-grunnleggeren fyller 60 år 20. juni. Han har overlevd sine to yngre brødre Carl og Dennis og reiser nå på turneer i USA og Europa for fulle hus. Denne uka opptrer han i Royal Festival Hall i London.