Tidligere barnesoldater - en sikkerhetsrisiko?

Det tar mange år å føre en barnesoldat tilbake til samfunnet. Dessverre er programmene for å få til dette langt fra gode nok, forklarer Kirsten Gislesen.

HUNDRETUSENER AV barn blir hvert år brukt som soldater i væpnede konflikter. Mange av disse barna får alvorlige fysiske skader og psykososiale problemer som hindrer dem i å bli en del av samfunnet. Tidligere barnesoldater kan ha en destabiliserende innvirking på samfunnet i mange år etter at en konflikt tar slutt, hvis disse problemene ikke blir tatt på alvor. Reintegrering av barnesoldater er derfor viktig både av humanitære og sikkerhetsmessige hensyn. De færreste barnesoldater får den hjelpen de har behov for etter at en konflikt tar slutt. Tilgjengelige ressurser blir først og fremst brukt på å oppnå det kortsiktige mål å avvæpne og demobilisere soldater. Den langsiktige målsetning det er å reintegrere dem blir ofte nedprioritert. Avvæpning og demobilisering har blitt sett på som nødvendige for å sikre sikkerhet og stabilitet; reintegrering, derimot, har først og fremst blitt vurdert som en humanitær oppgave. Men avvæpning og demobilisering kan kun sikre langvarig fred og stabilitet i en fredsbygningsfase i kombinasjon med vellykket reintegrering.

BARNESOLDATER HAR ofte vært del av væpnede styrker i den perioden av livet da deres personlighet og identitet utvikles. Oftere enn voksne soldater har de alvorige psykososiale problemer som kan hindre deres reintegrering i samfunnet. De fleste barnesoldater vil ha behov for psykososial hjelp, men mange land mangler ressurser og ikke minst kvalifisert personell for å behandle traumatiserte barn. I Sierra Leone var det for eksempel kun én kvalifisert psykiater etter at konflikten tok slutt i 2002, mens det var flere tusen barnesoldater som hadde behov for hjelp. I dag er jentesoldatene ofte «usynlige». Av ulike grunner blir de ofte ekskludert fra reintegreringsprosesser. Dette kan være fordi de ikke blir ansett som reelle barnesoldater, at de selv enten reelt eller feilaktig oppfatter at de ikke kvalifiserer for deltagelse i slike prosesser, eller fordi de velger å reintegrere seg selv inn i samfunnet for å unngå stigmatisering. Paradoksalt nok er det ofte jentesoldatene som trenger hjelpen mest - de har ofte vært utsatt for utenkelige seksuelle overgrep, mange har fått barn som et resultat av slike overgrep som må forsørges, og mange har i tillegg dype traumer etter å ha tjenestegjort som soldater. Jentesoldater som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, spesielt de som vender tilbake med egne barn, er ofte uønsket av sine familier og lokalsamfunn. Det er gjerne irrelevant at overgrepene har blitt begått mot deres vilje. På grunn av disse holdingene viste det seg i Vest Afrika å være vanskeligere å reintegrere jentesoldater som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep enn barnesoldater som selv hadde begått overgrep.

DET TAR MANGE år å reintegrere en barnesoldat. I en rapport som nylig ble lagt frem på NUPI har jeg vist at dette derimot ikke er gjenspeilet i nasjonale og internasjonale reintegreringsprogrammer for barnesoldater. Reintegreringsdelen av prosessen blir ofte tildelt for lite ressurser til å kunne utføres på en vellykket måte. I Sierra Leone i 1998 ble kun $965,000 av det $34 millioner store avvæpnings, demobiliserings og reintegreringsbudsjettet tidelt reintegreringsaktiviteter for barnesoldater. Det på tross av at barnesoldatene utgjorde 30 prosent av de væpnede styrkene, og på tross av at reintegrering er langt mer ressurskrevende og tidkrevende enn avvæpning og demobilisering. Dels som et resultat av begrensede ressurser varer reintegreringsprogrammer i mange tilfeller bare i noen måneder, mens vellykket reintegrering tar mange år. En tidligere barnesoldat trenger psykososial oppfølgning i lang tid etter at deres deltagelse i væpnet konflikt har tatt slutt. Mange psykiske lidelser som følge av traumene de har vært igjennom - som for eksempel posttraumatisk stress-syndrom - dukker ofte ikke opp før måneder eller år etter at den traumatiske hendelsen har funnet sted. Det er også viktig at psykososial hjelp er tilpasset til de lokale forhold, skikker, tradisjoner og tilnærmingsmåter. Lokale behandlingsformer, som renselsesseremonier, har ofte vist seg å være svært effektive behandlingsmetoder, da disse i tillegg til å gi barnesoldatene psykososial hjelp kan bidra til fred og forsoning.

TIDLIGERE barnesoldater med liten eller ingen utdannelse og uten relevant arbeidserfaring, kan ikke lære en ny yrkesferdighet, for eksempel å bli snekker eller mekaniker, på et par måneder, slik som mange reintegreringsprogrammer legger til rette for. For at reintegrering av barnesoldater skal være vellykket, må nasjonale og internasjonale reintegreringstiltak bli mer langsiktige og få tildelt nødvendige ressurser. Samtidig er det også viktig å bygge opp og støtte lokal kompetanse og ressurser, blant annet hos lærere, sosialarbeidere, helsepersonell og andre som kommer i kontakt med tidligere barnesoldater, slik at disse kan fortsette reintegreringsprosessen og følge opp barnesoldatene selv etter at det internasjonale samfunnet har trukket seg ut.

DET ER GUNSTIG å støtte lokale organisasjoner, da disse har bedre kunnskap om og forståelse for lokale forhold, og gjerne har mer langsiktige prosjekter. Samtidig er det en fare for at lokale organisasjoner er preget av lokale fordommer, og at lokale tabuer, slik som seksuelle overgrep, ikke blir adressert av disse organisasjonene. I Sierra Leone viste det seg å være et stort problem at lokale hjelpearbeidere trodde at narkotikaavhengighet var et utelukkende psykisk problem, og at de mange barnesoldatene som hadde blitt påtvunget narkotiske stoffer mens de var del av væpnede styrker derfor kunne blitt kvitt avhengigheten utelukkende gjennom psykologisk rådgivning. Reintegrering av barnesoldater er en svært ressurskrevende, tidkrevende og komplisert prosess. Samtidig er det essensielt at denne prosessen lykkes. Ufullstendig avvæpning, demobilisering og ikke minst reintegrering av barnesoldater kan undergrave fredsbygning og øker sannsynligheten for nye uroligheter. Avvæpning og demobilisering i seg selv er ikke nok - det kan kun sikre langvarig fred og stabilitet i en fredsbygningsfase i kombinasjon med vellykket reintegrering.