Tidløs antimoralisme

Det er grunn til å tro at den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup (1905- 81) ville hatt sterke meninger om dagens norske moraldebatt. Han kunne i så fall ha bidratt til å heve nivået.

Da barneombud Trond Waage nylig ble konfrontert med beskyldninger om å være en moralist, svarte han i et intervju at dette var å betrakte som en «hedersbetegnelse». Rent bortsett fra at selve tolkningen er tvilsom, forteller den også noe om 1990-tallets nymoralistiske bølge. Samtidig som en utbredt interesse for etiske spørsmål har vokst fram, har også moralismen sneket seg med på lasset.

Oppriktig undrende og søkende mennesker møtes derfor ofte av offentlige kommisjonærers klamme formaninger om å «bry seg», når det de ønsker er inspirasjon og udogmatisk veiledning. Slik andre minoriteter har gjort før dem, forsøker nymoralistene dessuten også å omdefinere og ufarliggjøre et begrep som tidligere har bidratt til å stigmatisere dem. Enkelte kan derfor i fullt alvor smykke seg med betegnelsen «moralist», i den tro at de har med en hedersbetegnelse å gjøre. Så feil kan man ta. Og så stort er behovet for en stemme med virkelig integritet.

Klassiker

« Den etiske fordring » kom ut i 1956, og skapte raskt omfattende debatt i Danmark. Boka ble siden oversatt til engelsk og tysk, og er utgitt i hele nitten opplag. Professor Svein Aage Christoffersen, som har skrevet forordet til den norske utgaven, understreker bokas klassikerstatus og sier bl.a. dette om dens betydning: «Den er Æ...Å noe annet og mer enn en etikkbok i vanlig forstand av ordet. Løgstrup vil ikke gi en innføring i etiske teorier og posisjoner. Det er en bestemt tenkemåte han vil til livs, ikke først og fremst ved å kritisere den, men ved å lete seg frem til et alternativ. Æ...Å Løgstrups forfatterskap som helhet er et forsøk på å finne alternativer til modernitetens tenkemåte.»

Slik forstår man kanskje bedre hvordan en bok om etikk kunne provosere så sterkt, i en tid da et formålsrasjonelt verdenssyn framsto som atskillig mer uproblematisk enn i dag. I det han betraktet som en overdrevent individualistisk kultur, presenterte Løgstrup derfor ideen om at menneskene er totalt prisgitt og ansvarlige i forhold til hverandres eksistens. Løgstrup forteller om det han kaller en «taus» og «radikal» fordring mellom oss alle, altså et uinnskrenket individuelt krav om å bli behandlet med respekt og verdighet - som fortsetter å eksistere, selv om det aldri så mye brytes i hverdagen. Tausheten henspiller på risikoen for å snakke ting i hjel, og på det faktum at uttalt fromhet ofte skjuler tvilsomme motiver.

Rakrygget

Det dreier seg med andre ord om et humanismens og ansvarlighetens budskap, belyst ved hjelp av en helt usedvanlig rakrygget kritikk av banalt nærhetstyranni og hyklerisk maktbegjær. I forhold til dagens norske verdidebatt kan man f.eks. med hell lese hva Løgstrup har å si om formanende moralisering: «Formaninger virker som oftest på én av to måter. Den svake blir føyelig Æ...Å Hos den sterke fører den derimot til opprørstrang. Den gjør den oppriktige løgnaktig, den flittige lat, den trofaste lunefull, fordi det er den sterkestes eneste mulighet for å redde seg selv fra å tvinges til å føye seg. Den sterke støtes ut i opprør, mens moraliseringen og formaningene fanger den svake inn i føyelig fariseisme».

Videre kan man, med minst like stort utbytte, registrere Løgstrups syn på en beslektet problemstilling, nemlig sammenblandingen av politikk og kristendom: «Man pretenderer å ha en guddommelig garantert viten om hva som skal sies og gjøres i den gitte situasjon og hvordan forholdet mellom oss skal ordnes. Gud er blitt argument, rettslig, moralsk og politisk. Tausheten er brutt, ofte på en svært støyende måte i selvgodhet og en utålelig og fraseaktig bedreviten. Æ...Å De eneste politiske partier som den kristne av rent kristelige grunner ikke kan være medlem av, er derfor de såkalt kritelig-politiske partiene». Tenk litt på den, fram mot kommunevalget.

Tidløst

På den annen side innbyr ikke Løgstrup til absolutte fortolkninger. For ordens skyld er dette å oppfatte som en styrke, selv om «Den etiske fordring» også har sine mindre spennende partier. Modernitetskritikk har f.eks. ikke samme rene nyhetsinteresse i dag som på femtitallet, og selv om dommen over den ensidig analytiske tenkning er på sin plass, er heller ikke dette noe særsyn i dagens intellektuelle klima. Slike innvendinger er likevel av begrenset interesse, all den stund vi har å gjøre med et budskap av virkelig tidløs karakter.

Løgstrup er sterk og klar, og advarer med usvikelig humanistisk autoritet mot falske profeter av alle slag. Måtte vår tids støyende moralister lytte med frykt og beven. Kanskje er det håp også for dem.