Tidsåndens evige forfall

En tredje og beskere skjærgårdsskildring om små hendelser og store spørsmål.

BOK: Alt er ikke idyll på Sven Kærup Bjørneboes Sørøya, når han tar sine lesere tilbake til dette fiktive skjærgårdssamfunnet i boka «Gjensyn og klage». Melankolien og stillheten som preget eneboerens tilværelse på øya i «Skjærgårdsfolk» (1998) og «Skjærgårdsmesse», brytes nå i større grad av en moderne og urban mentalitet som tyter fram mellom bergnabber, strandnellik og furutrær. Og det er ikke bare byfolk i bermudashorts - de som med sørlendingers milde forakt kalles «sommergjestane» - som blir forskrudde i hodet. De finnes i lokalmiljøet også, landkrabbene «som vet alt om sine rettigheter, men intet om mot».

Mot tåkelur

Forfatterens sympati ligger helt klart hos de reaksjonære på øya: «de gamle som holder seg til det gamle, rygger når den nye tid dytter dem bak.» Og det kan man forstå når han beskriver framskrittets menn og kvinner som slike som vil nedlegge tåkeluren, fordi dens hese ul skaper uhygge og forstyrrer folks nattesøvn. De progressive er sånne som på død og liv skal omgjøre alle kirker til kulturkirker og alle låver til kultur-låver.«Det ligger i tida. Et kirkerom er ikke det passende sted for religiøs eksess,» skriver lokalavisa på lederplass etter tildragelsen som førte Storøy kirke mange skritt nærmere den tannløse status som kulturkirke. Fra før av har ungpresten insistert på å avskaffe nattverden, fordi «mange blir så flaue når de må vise seg fram på den måten.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bibelsk esel

Men altså, til hendelsen av nesten-bibelske dimensjoner: På øya holder noen seg med et esel med et trompetbrøl på linje med tåkeluren. En palmesøndag blir dette bibelske dyret, iført blåveiskrans rundt ørene og silkebrodert teppe over ryggen, leid inn i kirken, like opp til koret, som en konkret påminnelse om dagens tekst. Idet organisten tråkker klampen i bånn, blåser det i alle himmelske basuner, det vil si at eselet brøler sitt tåkelur-ul på innpust og utpust. Her er det ikke bare tempelforhenget som revner, nei, eselets silkedekken sklir ned og blotter et brunsort kors i eselpelsen. Korsmønsteret er riktignok medfødt, men troen på Guds undere sitter løst denne dagen. Under skjelvende hosianna-rop deiser gamle damer i gulvet og minst én oldemor går i trance og skummer i munnvikene. Saken får etterspill. Den slags religionsutøvelse er minst like barnefiendtlig og uhyggelig som tåkeluren og må altså avskaffes.

Sakte baklengs

Kærup Bjørneboe har helt rett i at dagens kulturstrid på Sørlandet ikke er en strid mellom mørkemenn og frisinnede. Han har en egen evne til å mane fram den store tidsånden ved hjelp av de små hendelsene. Jeg-personen bestemmer seg en dag for å gå baklengs gjennom skogen, ti-femten nølende skritt, for å gå «ansikt til ansikt med det svunne», før han blir innhentet av «en framskrittets champion som intet vet om langsom gange». Det dreier seg om en tidligere senterpartibonde, knallhard forkjemper for bo- og driveplikt på øya, som etter en nabokrangel med påfølgende hodeskade gjenoppsto som FrP-politiker. Nå er han for fastlandsforbindelse og golfbaner og generell nedleggelse av kystbyen og skjærgården. Ingen baklengs saktegange der, nei.

Påminnelse

Til tross for tittelen er ikke «Gjensyn og klage» noen sutrende romantisering av det enkle livet i pakt med hav og natur. Her er rause doser selvironi i sivilisasjonskritikken.Men idet man småhumrer av historier om liksvetten fra joggende badegjester med døde blikk som jages av øyas bibelske esel, aner man en beskere undertone i den tredje skjærgårdsskildringen enn i de to foregående. Kanskje skyldes det jeg-personens påminnelse om døden. Han svimler og faller ut av seg selv og gripes stadig av hypokonderens fantasifulle forestillinger om alvorlige diagnoser og ensomme bortgang. Tidsåndens forfall speiles tilsynelatende i eneboerens varsel om livets ende. Som vanlig byr Sven Kærup Bjørneboe på en tekst mettet med språklig kresenhet og en leseopplevelse som er kort i format og stor i tankespennet.