Tidsblemma

Kjære alle debatterende småbarnsmødre i tidsklemma: Kan dere ti stille en liten stund?

For uinnvidde

, et lite resymé av tidsklemmedebatten anno 2004: Småbarnsmødre føler seg lurt, fordi gammelfeministene skal ha innbilt dem at det ville gå helt fint å fortsette livet som før, selv om de fikk barn. Livet som før betyr, visstnok, følgende: Samme intensitet i det sosiale livet, like mye tid til trening, like mange spennende reiser, like mye tid til å pleie parforholdet og like store muligheter til å satse på karrieren. Men nå har de oppdaget at det ikke går, de er utslitte. Og det er alle andres skyld.

Kjære hylekor.

Hvis dere hadde tatt en pause i klagingen og sett dere litt rundt, for eksempel på arbeidsplassen, ville dere kanskje funnet ut at det også finnes andre mennesker der. La oss kalle dem «De andre». «De andre» er mennesker uten barn, med voksne barn, med gamle og syke foreldre, med et stort oppussingsprosjekt på gang, eller kanskje bare mennesker med en simpel vennekrets de ønsker å ta vare på. Kort sagt, mennesker med et liv.

«De andre» ser at dere kommer på jobb kvart over ni og går kvart på fire med lett hevede «hente-og-bringe-barn-i-barnehagen»-øyebryn, uten at noen stiller spørsmål ved det. Ser at dere smetter av gårde til luciatog, kakefester, juleavslutninger, foreldresamtaler og andre barnehagerelaterte aktiviteter som nå alltid foregår midt i arbeidstida. Ser at det er legitimt for dere å måtte gå tre timer for tidlig fordi dere skal arrangere barnebursdag. Vet at dere aldri kan jobbe overtid. Vet at dere aldri blir spurt når det er noe ekstra som skal gjøres. Og innimellom bekymrer «De andre» seg spøkefullt over om disse barnehageungene noen gang kommer til å nå voksen alder, så mye syke som de er.

«De andre» vet også at dere har førsterett på ferie når det er naturlig å ta ferie, og at den samme førsteretten gjelder for loddtrekningen om firmahytta i høstferien, jula, vinterferien og påsken.

Og vet dere hva?

Det er helt greit. Vi vet at dere har det travelt. Men det som begynner å bli utrolig irriterende, er at dere tar alt dette som en helt suveren selvfølge.

Hvem tror dere egentlig sitter igjen og må gjøre jobben når dere går? Tror dere at dere har monopol på å være slitne? Tror dere at «De andre» setter sin fritid mindre høyt enn dere?

Dere er slitne småbarnsmødre, ikke ofre for samfunnet. Dere har valgt, og ønsket å få barn. Det burde ikke komme som noen overraskelse at barn tar tid. Hvis dere ikke klarer å få til en arbeidsfordeling hjemme, så skyld på gubben og ikke på 70-tallsfeministene som rullet ut den røde likestillingsløperen for dere. Det eneste dere gjør, er å stå ved enden av den og sutre fordi dere ikke synes den er lang nok.