Tidsfordriv i Las Vegas

Glatt - og underholdende.

FILM: Yes! tenkte jeg i starten av «21». Her har du en film med et usedvanlig spennende tema, dyktige skuespillere, fotogene omgivelser og en historie som engasjerer. Scenen som etablerer den ekstremt sympatiske hovedpersonen Ben, der kamera beveger seg nedover og rundt ham mens han sykler over en bro, vitner også om at her har man ikke valgt letteste utvei. Yes!! tenkte jeg igjen.

Men etter som de to neste timene tikket av gårde, måtte jeg konstatere at formkurven til dette dramaet dessverre er av den nedadgående typen. «21» er slett ingen dårlig film, den er bare ikke så bra som den først gir inntrykk av.

Det dreier seg om den tvilsomme, men fullt lovlige kunsten å «telle kort». Spillet er Black Jack, eller 21, og hvis jeg har skjønt det riktig er det den eneste formen for gambling det man har en reell mulighet til å vinne ved å bruke logikk. Logikk og matematiske sannsynlighetsberegninger.

Jim Sturgess («Across the Universe») spiller studenten Ben, som drømmer om å komme inn på medisin på Harvard. Det vil koste arbeiderklassegutten astronomiske 300 000 dollar, eller et praktisk talt uoppnåelig stipend. Løsningen kommer i form av en matteprofessor (Kevin Spacey) som innvier ham i kunsten å telle kort og på den måten loppe kasinoer for store summer. Snart tilbringer Ben, og fire andre genistudenter, helgene i Las Vegas. Og snart får de smaken på alt det å vinne stort innebærer, både av godt og ondt.

Historien er basert på boka «Bringing Down the House: The Inside Story of Six M.I.T Students Who Took Vegas for Millions». Tittelen er tung, og for en som kavet seg gjennom mattetimene i alle år, må jeg innrømme at jeg ikke helt skjønner hvordan dette tellesystemet fungerer. Det hindrer ikke filmen fra å være medrivende, selv for en som er hardt rammet av tall-dysleksi. Men til tross for at det hele er basert på virkelige hendelser, ligger filmens problem rett og slett i historien. Midtveis begynner jeg å tvile på det jeg ser. I hendene til regissør Luketic («Svigermonster» og «Legally Blonde») går filmen fra å være tankevekkende og original, til å bli mer og mer et glatt Hollywood-produkt. Men få ting fungerer bedre som tidtrøyte enn - nettopp: glatte Hollywood-produkter.