Tidsklemme vs karriereklemme

En ny og moderne familiepolitikk legger til rette for både karrierejegere og sekstimers-entusiastene, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det tenkes høyt og godt rundt familiepolitikk og likestilling når det nærmer seg 8. mars. Trolig fordi det er den dagen i året hvor det går an å snekre familiepolitikk og late som om Krf ikke eksisterer, og dermed ta utgangspunkt i at kontantstøtten må fjernes.

Kontantstøtten og barnetrygden legges ofte i «potten» når gamle ordninger skal saneres for å finansiere nye. Og selv om kontantstøtten står for den klart minste regningen av de to (1,8 milliarder), er det kontantstøtten som står i veien for å lage en ny og bedre politikk. Den sørger for det motsatte av det mange ønsker med familiepolikken - økt likestilling, og å legge til rette for at det er naturlig å kombinere barn og deltakelse i arbeidslivet. To sider av samme sak, vil mange si.

Hva er det vi ønsker med familiepolitikken? Utgangspunktet for de fleste er dette: Når barna kommer til verden melder likestillingen seg som et ubehagelig, praktisk problem for norske familier. Forskning viser at det for kvinner er en klar sammenheng mellom det å få barn, og å sakke akterut i arbeidslivet. Både når det gjelder lønn og karriereutvikling.

Grunnen til det trenger du ikke være forsker for å forstå, og som far til tre barn har jeg selv følt den såkalte «tidsklemma» på kroppen. Livet blir en balanseøvelse mellom arbeidsplass, barn som helst ikke skal hentes sist hver dag i barnehagen, middagsmat som ikke bør serveres så seint at barna er i oppløsning av sult og utmattelse - og ikke minst: en samarbeidsøvelse mellom foreldrene der begge skal ha mulighet til å lykkes og trives, både på hjemmebane og på jobben.

At politikerne skal hjelpe til med å få dette kvalmende A4-middelklasselivet til å gå opp kan føles som et luksuriøst krav når velferdsstatens framtid er truet og når flyktingeregningen skal betales etc. Samtidig angår dette før eller siden hverdagslivet til de aller fleste av oss, og det kan være gevinster å hente i form av høyere ykesdeltakelse og lavere sykefravær.

Og for å driste meg til en uvitenskapelig påstand: kanskje det til og med kan legge til rette for bedre liv.

Straks verdidebatter om familepolitikk dukker opp, kjører de seg fast i et velkjent spor - skal vi ha mer eller mindre «frihet». Hva er frihet, og og for hvem? Skal vi ha mer pappaperm slik at vi legger til rette for jevnere innsats på hjemmebane, eller er det en utidig innblanding i familienes prioriteringer?

Et liknende dilemma er tydelig når kreftene på høyre- og venstresiden nå tenker nytt om hvordan staten kan tre støttende til for å få familielivet for småbarnsfamilier til å gå opp. De har ulike perspektiver, og dermed to ganske forskjellige måter å angripe problemet.

Likestillingsutvalget i Høyre og et NHO-utvalg vil gi kvinner større mulighet til å dyrke karriere ved blant å annet åpne for tidligere barnehagestart, tilskudd til barnepass utenfor barnehagens åpningstider og skattefritak for husholdningstjenester som vaskehjelp.

Venstresiden vil heller bruke penger å gi familiene tid til å løse omsorgsoppgavene selv. Arbeiderpartiet åpner for en begrenset tidskontoordning for småbarnsfamilier. Et SV-utvalg, som vil omtaler i dagens avis, går lenger og foreslår blant annet sekstimersdag for småbarnsforeldre. Relativt moderat, det også. Hver av foreldrene gis mulighet til å ha ett år med 20 prosent redusert arbeidstid i perioden mellom når barna er 1-5 år. Eller to år med 10 prosent redusert arbeidstid. Forslaget har en likestillingsventil: foreldrene kan ikke overta hverandres permisjonstid.

I tillegg foreslår de en SFO-reform, som dytter mer av lekser og organiserte fritidsaktiviteter inn i tiden barna er på skolen. Slik kan man lette presset på de få timene foreldre og barn tilbringer sammen mellom skole/arbeid og leggetid.

Et godt sted å starte debatten er å innse at begge sider har gode forslag. De tar, på ulike måter, hensyn til familiers behov for bistand i en travel periode av livet. Samtidig som de ivaretar muligheten til mor og far å delta på likefot. Vi må akseptere at noen familier gjerne vil beholde lang arbeidstid i småbarnsperioden for å konkurrere i de mest arbeidsintensive delene av yrkeslivet. Men da må vi også bruke tilsvarende ressurser på at familier som i større grad ønsker å prioritere å løse familieoppgavene selv, får muligheten til det.

En innretning som ivaretar begge hensyn, innenfor rimelighetens grenser, bør være mulig. Det som er tidsklemme for noen, er karriereklemme for andre. Begge bør ha like mye rett til hjelp.