Tidskoloritt til besvær

«The Woman in Black 2» er tannløs skrekk for «Poirot»- og «Downton Abbey»-segmentet.

FILM: Med tanke på hvor billig gjennomsnittsskrekkfilmen i dag er å produsere er det på mange måter rart at USA er en såpass dominerende aktør innenfor sjangeren.

Skrekksjangeren har lange tradisjoner for å bruke små budsjetter til sin egen fordel, og på 00- og 10-tallet har de såkalte «found footage»-filmene vært kostnadseffektive og pålitelige melkekuer for de  amerikanske studioene.

Blackout I møte med den i britisk målestokk påkostede «The Woman in Black 2» kan man spørre seg om problemet er at man i andre land rett og slett prøver for hardt — eller i alle fall på feil ting.

Oppfølgeren til den relativt populære Daniel Radcliffe-filmen fra 2012 er lagt til Den andre verdenskrig, med alt hva det innebærer av kostymer, kulisser og forsøksvis smakfull datagrafikk. Og oppi alle de tidsriktige tweedskjørtene, damptogene og tåkelagte myrlandskapene, later regissør Tom Harper til å ha glemt at han har til oppgave å skremme sitt publikum.

Under Blitzen tar den unge læreren Eve Parkins og hennes kollega Miss Hogg med seg en gruppe skolebarn ut på landsbygda for å bo i den uhyggelige herregården Eel Marsh House til det igjen er trygt å vende tilbake til London. Og her får de allerede hårdt prøvede engelskmennene stifte bekjentskap med et ondsinnet gjenferd som tvinger mennesker til å ta livet av seg.

Herskapelig Problemet med «The Woman in Black 2» er ganske enkelt at den ikke er skummel. For alle dens forfalne herskapshus, stumme barn og blygrå engelske slettelandskaper, synes den fundamentalt uinteressert i å skremme noen.

Snarere fremstår den som en grøsser for «Poirot»- og «Downton Abbey»-publikummet: En platt og forutsigbar fortelling om mor/sønn-forhold og britiske stiff-upper-lip-idealer, laget for mennesker som er fornøyd med det meste, så lenge tidskoloritten, klassestrukturen og aksentene er på plass.