Tidsopplevelsen i det moderne

Vår tids mennesker, som sosiale og kroppslige vesener, har havnet i en kryssild mellom to former for tid. Vår avhengighet av klokketiden kan være i ferd med å komme i en dypere konflikt med vårt behov for å være i verden umiddelbart, for å leve i konkret tid.

HVA ER TID? Hvordan opplever vi tiden? Dette er og har vært grunnspørsmål i filosofien og er noe vi fortsatt kan undre oss over. Filosofen Henry Bergson (1859-1941) er en av de som har fordypet seg i dette. For ham var vår opplevde tid kvalitativ, ikke kvantitativ, og hvert øyeblikk var noe konkret og særegent, annerledes enn de påfølgende. Han brukte begrepet la duree , varighet, tiden er først og fremst noe den enkelte umiddelbart lever i og som han eller hun opplever på sin måte. Dette står i motsetning til den formaliserte klokketiden, til den matematiske fysikkens abstrakte inndeling av tiden i timer, minutter, sekunder, osv. Den kjente britiske sosiologen Anthony Giddens har tatt opp tidsopplevelsen til ny diskusjon i sin modernitetsteori. Han snakker på den ene siden om vår praktiske bevissthet , vår umiddelbare tilværelse som vi ikke reflekterer over og dens duree. På den annen side snakker han om empty time , tom tid, når han tematiserer klokketiden. I globaliseringens tidsalder har vi blitt stadig mer avhengig av klokketiden, den kvantitative tiden, som nå har blitt mer eller mindre løsrevet fra tidligere tiders dagligdagse rutiner i lokalsamfunnet.

DERMED HAR DET oppstått en spenning mellom konkret, opplevd tid og den formaliserte, abstrakte tiden, mellom kvalitativ og kvantitativ tid, som det er vel verdt å reflektere omkring. Spørsmålet er om vi som moderne mennesker, som sosiale og kroppslige vesener, har havnet i en slags kryssild mellom disse to modiene av tiden. Vår avhengighet av klokketiden kan være i ferd med å komme i en dypere konflikt med vårt behov for å være i verden umiddelbart, for å leve i konkret tid. Ta arbeidslivet som eksempel. Selv om forskningsbildet er sammensatt, viser flere arbeidslivsstudier at tidspresset og intensiteten på arbeidsplassene har økt de siste årene. Noen bruker begrepet brutalisering av arbeidslivet, men det er i liten grad et presist begrep. Sykefraværstallene og utviklingen i antallet uføretrygdete indikerer allikevel at mange ikke makter klokketidens jag. Leveringsfristene og konkurransen på og mellom arbeidsplassene presser mange ut av virksomhetene. Dette gir seg utslag ikke minst i psykiske plager og muskel- og skjelett-lidelser, de to største diagnosegruppene både hva gjelder sykefravær og uføretrygding. Tidspresset gir angst og usikkerhet som også kan sette seg i kroppen som muskelplager. Tidspresset er samtidig et prestasjonspress, en må mestre å henge med klokketidens forventninger. Kanskje har arbeidslivet i moderne vestlige land, eller i hvert fall visse deler av arbeidslivet, blitt reelt disharmonisk. Det harmonerer ikke lenger med det enkelte menneskes behov for å leve i det konkrete, det dagligdagse. Et bedre ord er kanskje umenneskelig. Moderniteten vender seg mot det enkelte individ. Ting går for fort. For påfallende mange blir arbeidslivets prestasjonskrav for store, selv om mange også trives på jobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET ANNET EKSEMPEL er moderne massemedia og deres raske formidling av inntrykk fra en globalisert verden. Slik vårt sanse- og inntrykksapparat er formet, kan det også her bli vanskelig å bevege seg så raskt mellom ulike tidssoner og virkelighetssfærer. Vårt forhold til det som formildes kan derfor bli overflatisk, og vi makter ikke å la inntrykksflommen synke inn. Vi deltar på en måte i en sekundær virkelighet gjennom TV-mediet, en virkelighet som ikke er vår egen konkrete virkelighet i den forstand at vi ikke lever den selv, her og nå, men ser hvordan andre lever. Dermed oppstår distansen. Vi «ser» lidelsen og andres erfaringer, men er like fullt på utsiden av den. Ytterligere et eksempel kan vi finne i velferdsapparatenes tjenestetilbud. I vestlige land har en her begynt å ta etter markedstenkningen fra privat sektor og nye krav stilles til konkurranse mellom etater og enheter, til effektivitet og resultatorientering. En forlanger at sykehusene skal behandle flere, gjerne på kortere tid, at gjennomstrømningen på universitetene skal øke, osv. En ny administrativ rasjonalitet ser ut til å følge markedsinnflytelsen på offentlig sektor, styrt av tidspresset. Eksempelvis kreves det i psykiatrien fortgang i behandlingen når mindre tid avsettes til behandlingen av den enkelte pasient, mer tid må avsettes på ting som kvalitetssikringsskjemaer, osv., og det legges vekt på raske utskrivninger. Her kan vi i blant se groteske eksempler på kollisjoner mellom klokketidens krav og enkeltindividets behov for tid - konkret, opplevd tid - når smertefulle opplevelser skal bearbeides.

SOSIOLOGEN GEORG SIMMEL (1858-1917) skrev i forrige århundre om det moderne storbymenneskets behov for å beskytte seg selv i mylderet av inntrykk og mangfoldet av møter med andre mennesker i storbyen. Han skrev om blasertheten : vi setter opp en ytre, litt likegyldig fasade for å orke inntrykksflommen. I dag, i globaliseringens tidsalder, er denne inntrykksflommen mye større og krever enda mer av oss. Hvordan kan vi så forholde oss til dette ? Det virker fåfengt å stritte mot globaliseringen. Men kanskje åpner den for nye muligheter. På tross av klokketidens press, som har økt med globaliseringen, har den også gitt nye livsmuligheter for ulike lokale rom og samfunn. Mange lokalsamfunn så vel i vestlige land som ellers i verden har våknet til liv, og fra 1980-tallet oppstod en bølge av forsøk på å konstruere eller rekonstruere lokale identiteter. Ikke minst så vi det i Storbrittania der mange byer og småsteder opplevde å bli rasert under Thatchers aktive nedbygging av industrien. Lokale krefter, men også kommersielle interesser, tok opp hansken og pusset opp gamle byggverk, uteområder, osv. til glede for lokalbefolkningen og turistene. Også i Norge har vi hatt en tilsvarende lokalsamfunnsbølge, som vi kanskje er inne i ennå. Globaliseringen har nettopp gjort det mulig å se på oss selv på en ny måte.

POENGET MITT ER at jeg tror vi i tiårene som kommer må organisere vårt dagligdagse liv mer rundt desentraliserte livsrom, lokalsamfunn, bydeler, grender og ulike nærmiljøer, for å kunne være i bedre overensstemmelse med vår konkrete måte å oppleve verden på og for å kunne være i verden på en måte som gir mening og er forståelig for oss selv. Alternativt må vi aktivt skape slike relasjonelle rom, men venner og andre, selv om en mangler konkret romlig lokalisering. Det globaliserte samfunn vil være der, mer og mer. Mange av våre sosiale relasjoner vil også befinne seg langt fra nærsamfunnets domene, f. eks. gjennom internett og bedre kommunikasjonsmidler, reiser i utlandet, osv. Men, et sted må vi ha vår forankring. Motpolen til det globaliserte og anonyme storsamfunnet, massesamfunnet, må være nye nærsamfunn, nye mikroarenaer, der vi kan leve i hverdagsverdens konkrete tidsstrøm. Samtidig kan vi kanskje lettere unngå småsamfunnets verste sider, janteloven, osv., siden globaliseringen også innebærer at vi lettere kan se oss selv og vårt lokalsamfunn i perspektiv.Som moderne mennesker er vi jo tilpasningsdyktige. Mange setter også pris på globaliseringens muligheter for frisetting av sosiale relasjoner fra det konkrete rom. Enkelte vil sågar hylle anonymiseringen og dens muligheter for individuell utfoldelse. Simmel var inne på dette. Vi opplever imidlertid spenninger mellom det konkrete og det abstrakte, mellom våre behov for en konkret opplevelsessfære her og nå og klokketidens og omskiftelighetens hastige krav, den malstrømmen vi suges inn i når vi ønsker fred og ro, med oss selv og andre. Det er sannelig ikke enkelt å leve i det modernes spenninger.