Tidstypisk om livsudugelighet

Norsk samtidslitteratur myldrer av tiltaksløse og desillusjonerte romanpersoner med klam familiebakgrunn.

Overlevelsesstrategiene er av ymse slag. Ofte tyr de til pennen for å holde seg oppe.

«Vi skrur på tv-en, synker ned i hver vår sakkosekk, og blir der resten av livet,» forteller hovedpersonen i Dag Johan Haugeruds andre bok.

Forkrøplet

Han er en interessant skikkelse, morsbundet, handlingslammet og forkrøplet som han er. Energien sin bruker han på å tekkes andre, slik at han framstår uten substans. Like interessant er bakgrunnen hans, som skjuler årsaker til det uforløste voksenlivet. Sammen med moren og søsteren lever han i dyp tresomhet, med liten plass til utenforstående.

Moren er en ubestemmelig person. Hun er full av omsorg, men etter hvert skjønner vi at den moderlige omfavnelsen i virkeligheten har vært et kvelertak: «Jeg har trodd at det handlet om meg og søsteren min, men det var bare fordi mor fikk meg til å tro at det var sånn,» sier sønnen. Resultatet er blitt en god porsjon livsudugelighet.

Dagbok

Til slutt innser han at livet er begredelig. Han begynner å skrive dagbok for, om mulig, å se sammenhenger. Dykket ned i fortida avdekker ikke umiddelbart de store traumene, i hvert fall ikke store nok til å kvalifisere til livskrise. Men vi aner sakte og litt usikkert hvor hunden ligger begravet. Dagbokskrivingen byr på motstand. Hovedpersonen tenker over det språket han bruker (Haugeruds egen poetikk?): «Det var som om språket var infiltrert av det livet det skulle beskrive. Det var lettvint og overfladisk, og det beskrev noe som egentlig var svært stygt og vondt uten å ta det på alvor.»

Skjulte konflikter

Romanens språk er også, om ikke lettvint, så lett, og om ikke overflatisk, så enkelt og tilforlatelig. Det fungerer godt. Skjulte konflikter avdekkes på en subtil måte. Selv om mange etter hvert velger denne formen (Erlend Loe, Trude Marstein), har Haugeruds roman en egen måte å skape uro på. Leseren, så vel som hovedpersonen, får en langsom erkjennelse av hvordan det er fatt. Jeg blir likevel en smule lei av romantyper som dette. Er det lov å ønske seg litterære karakterer med mer baller snart?