Tidstypisk om rastløse reiser

Tittelen på Kjetil Skøiens debutbok, «Å henge på jorden», indikerer at noe virker motsatt av tyngdeloven. Ikke som i et hopp, mer typen svev. Svever Skøiens dikt? Hvilken form har i så fall svevet?

Samlingen består av tre avdelinger med prosadikt og handler om å være på reisefot. Jeget er rastløst, uten stedstilknytning. Diktene er formet som monologer. Jeget forteller om seg selv, slik man forteller fremmede om seg selv på et sted hvor det man sier ikke forplikter, fordi man aldri skal møtes igjen. Diktet beskriver hvordan ukjente haster forbi, ingenting fester seg. Mens alt skjer, venter han på at noe skal skje.

Skaper spørsmål

I samlingens midtdel skrus tempoet opp. Prosadiktene er sidelange og rytmen ultrarapid. Eneste skilletegn er kommaet. Benevnelsen av sansninger, gjenstander og sånt som skjer, farer gjennom diktet uten at noe virkelig undersøkes, fortolkes og slik kunne fått mening.

Dette kan høres slik ut: «skogen er brent, hodet faller bakover, malerne har malt bildene ferdig, han sover på aviser, kontrollerer fallet.» For en leser forvandles påstandene til spørsmål: Hvem satte fyr på skogene?

Hvorfor faller hodet, hvilke malerier har malerne malt, hva betyr det at de er ferdige nå? Hva betyr det å kontrollere fallet? Det er vel å merke ikke fruktbare spørsmål så lenge diktet ikke tar seg tid til å behandle dette videre.

Manisk


Mye er overlatt til leseren. Det mangler styring. Skrivemåten innvarsler at jeget frasier seg ansvaret. Når alle elementer i diktet sidestilles, unndras hendelsene muligheten til å gjøre varig inntrykk. Ingenting er oppsiktsvekkende eller urovekkende:

«...jeg står i et tørt område mellom to havespredere, tårene leker med løken, havfruen er vanskapt, lydene kommer ikke fra hjertet, du måler treets lengde best etter at det er hugget ned, skjelett, nerve, muskel, blod, kjertel...»

Stående mellom vannspredere. Språket uttrykker den maniske, berusete og flimrende bevisstheten til jeget på reise. Skøien forsøker å beskrive et jeg som bare delvis greier å sanse seg selv i vrimmelen, og han lykkes. Jegets tomhet smitter teksten. En knugende ensomhet uttrykkes. Selv om andre mennesker dukker opp, innebærer ikke møtene noen fellesskapsfølelse, ingen involvering. I lengden er ikke det så bra. Jeg tror diktene bærer på et erkjennelsesbehov, som også skulle ha gode muligheter for å smitte over på leseren, men det undermineres av skrivemåten.

Tidstypisk


Hadde Skøiens diktsamling kommet for sju år siden, ville formen virket ny, annerledes. Samlingen virker frisk, men er først og fremst veldig tidstypisk. Skal man dømme etter årets debutanter så langt (Skøien og Bernhard Vigen), står vi foran en bokhøst som kommer til å vrimle av prosadiktsamlinger inspirert av poeter som Niels Fredrik Dahl, Rune Christiansen og Markus Midré. Men garantert også noen som bryter med denne tidstypiske påvirkningen.