Foto:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
Foto:Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Tidvis god skilsmisseplate fra Sondre Lerche

Har sine opp- og nedturer - som de fleste ekteskap.

ALBUM: 12 år etter den oppsiktsvekkende albumdebuten «Faces Down» går Sondre Lerche i en mer eksperimentell retning.

Det er tøft å våge å gå nye veier, men det faller ikke alltid heldig ut.

«Please» er på mange måter et noe forvirrende album, sikkert også for Sondre, som gikk gjennom en skilsmisse underveis i innspillinga. 

Personlig «At Times We Live Alone» synger han på det som er blitt et personlig album, ironisk nok gitt ut på Mona Records - oppkalt etter ekskona Mona Fastvold Lerche. Forsonende «Lucky Guy» er nok en hilsen til henne:  «I am such a lucky guy to have seen the world through you».

Bråvoksen Også musikalsk er «vidunderbarnet» fra Bergen blitt bråvoksen.

På album nummer sju går han utenfor de trygge rammene som har ført ham dit han er.

Det er ikke uproblematisk - det er noen vokseemerter her - og som låtskriver er dette et lite skritt tilbake. 

Brooklyn og Bergen Sondre Lerche pendler mellom New York og Norge, og «Please» er spilt inn i Brooklyn og Bergen, med to produsenter i tillegg til ham sjøl.

Men akkurat der tar han ikke mange sjanser, for både Kato Ådland og Matias Tellez er gamle bekjente - og sentrale utøvere - i fødebyen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De har produsert tre-fire sanger hver, uten at man kan si at de skiller seg veldig fra hverandre.

Tellez best Best fra det kommer Tellez, som har holdt sin hånd over høydepunktene på dette albumet, «Sentimentalist», «Lucifer» og «Logging Off», de to første flott mikset av den amerikanske elektronikamusikeren og produsenten Anthony Molina.

Suverene «Sentimentalist» har et spennende, «gyngende» arrangement som avsluttes med kraftig overstyring og skurring som nesten gjør vondt i ørene, men er likevel albumets beste. Det er i dette landskapet også resten av «Please» burde vært.

Fengende «Lucifer» minner om Lerche tidlig i karrieren, mens «Logging Off» toner ut med jazzmusikeren Kjetil Møsters saksofon, inspirert av New Orleans' begravelseskorps.

Her funker det i mine ører.

Best og særest Ådland har også en heldig hånd med den Talking Heads-inspirerte - og fengende og støyflørtende - radiosingelen «Bad Law», mens påfølgende - og rørete -  «Crickets», med Lerche på vokal, gitar og trommer og Ådland på bass og synth, er noe av det svakeste de to parhestene har levert fra seg.

Med det som utgangspunkt kan du si at dette albumet inneholder noe av det bedre og noe av det særeste Lerche har gjort. Men jeg savner ei tydelig linje utover ønsket om å eksprimentere. Han skal uansett ha for å være modig og gjøre ting som ikke forventes av ham.

Lerche innleder 23. september en turné til 18 amerikanske byer, og kan høres i Bergen og Oslo i november.

Tidvis god skilsmisseplate fra Sondre Lerche