Svak part: Pasienter får ofte ikke informasjon om rettighetene sine, skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Nina Hansen
Svak part: Pasienter får ofte ikke informasjon om rettighetene sine, skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Nina HansenVis mer

Tier om pasientrettigheter

PASIENTRETTIGHETER: Mange sykehus har ikke tatt inn over seg at pasient og pårørende i 10 år har hatt lovfestede rettigheter.

|||Store og mindre saker viser at helsetjenesten har et særdeles avslappet forhold til pasientrettigheter. Stortinget vedtar lover som skal sikre valgfrihet og forsvarlig behandling, mens mange sykehus underslår disse rettighetene eller unnlater å informere pasientene om dem.

Det er gått ti år siden en rekke nye helselover så dagens lys. Felles for lovene var at pasienters og pårørendes rettigheter skulle styrkes, at helsetjenestene fikk et lovpålagt krav om å drive forsvarlig og å sikre valgfrihet og et likeverdig helsetilbud for befolkningen.

Når vi nå står foran et 10-årsjubileum, er det kanskje på tide å stoppe opp og spørre seg selv om lovene har levd opp til sin gode intensjon. Har vi fått et bedre, sikrere og mer rettferdig helsetilbud for folk flest, eller lever vi fortsatt med et helsevesen som er seg selv nok, og hvor «pasienten i sentrum» fortsatt er en floskel som passer best i festtaler?

Det er bare helsetjenesten selv og det enkelte helsepersonell som kan sørge for god pasientsikkerhet. Pasientsikkerhet ligger i behandling når man behøver det, dyktige fagfolk, gode rammebetingelser og tillit til at helsetjenesten ser oss som enkeltmennesker.

Helse-Norge trenger ikke flere lover. Helse-Norge trenger i virkeligheten bare én lov, en lov om pasientsikkerhet — og aller viktigst — en holdningsendring som tar pasienten på alvor. Altfor mange sykehus har ikke tatt inn over seg at pasient og pårørende i 10 år har hatt lovfestede rettigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svikten er ikke likt fordelt. Det er store forskjeller mellom de enkelte sykehus og også mellom forskjellige avdelinger på samme sykehus. Men altfor ofte blir søknader tilfeldig behandlet, prioriteringer gjort avhengig av ressurssituasjonen og ikke av den enkeltes sykdom, og informasjonen til pasienten er mangelfull eller vanskelig å forstå.

Helseministeren har nylig innskjerpet sykehusenes plikt til å sørge for at pasientene får den hjelp de behøver fra spesialisthelsetjenesten. Dette er prisverdig, men det burde selvsagt være unødvendig å minne sykehus og helsepersonell om at de må følge norsk lov.

Statsråden har selvsagt helt rett i at det må være en utvetydig plikt for et sykehus som har mottatt en søknad om behandling, til også å hjelpe pasienten videre i systemet hvis man selv ikke har mulighet til å gi et tilbud innen et forsvarlig og lovet tidspunkt.

I forholdet mellom sykehus og pasient, vil pasienten alltid være den svake part. Det kan derfor ikke være slik at man i tillegg til egen sykdom og bekymring også skal måtte kjenne lovverket. Du og jeg har en lovfestet rett til å bli vurdert når vi blir syke, og vi har en lovfestet rett til å bli prioritert og få behandling innen en gitt maksdato. Og har vi fått en dato for lovet behandling og tilhørere gruppen «rettighetspasienter», har vi et rettslig krav på behandling, offentlig eller privat, ja til og med i utlandet hvis våre egne ressurser ikke strekker til.

Men da må noen fortelle oss om dette på en forståelig måte, og da må noen hjelpe oss videre i systemet. Og det kan ikke være andre enn det sykehuset og de fagfolkene som kjenner vår sykehistorie og har vurdert at vi trenger behandling fra spesialisthelsetjenesten.

Hvem andre skulle ellers tatt på seg dette ansvaret?