Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tiggermoral

Når middelaldrende intellektuelle reflekterer over at de har vondt for å gi rumenske tiggere penger, har vi ikke kommet så langt.

På trikken med fire sjuåringer, alle norske, en med pappa fra Syria, en med pappa fra Gudbrandsdalen, en med pappa fra Sør-Afrika og en med pappa fra Jamaica, kom temaet tigging opp. Det gikk en rumensk mann forbi trikken og en av guttene roper ut «åh, han så ikke så innmari glad ut, det er fristende å gi penger til han!». De andre sier seg enige og guttene går inn i en vanskelig debatt om solidarisk pengedeling med tigger versus godteri på kino.

I Dagbladet på lørdag skrev to av avisas spaltister, Liv Finstad og Knut Nærum, at de aldri gir penger til rumenske tiggere, de foretrekker de norske. Regressive og en smule unnskyldende la de det fram for alle som vil lese det og kanskje tenke litt over sitt eget forhold til tiggere. Det er fint at Finstad og Nærum reflekterer over sine egne tiggerholdninger, de fleste gjør antagelig ikke engang det, men samtidig fremstår selve handlingen de reflekterer over; at de foretrekker norske framfor utenlandske tiggere, som et paradoks i det vi stadig oftere omtaler som en globalisert verden.

Selv om dette temaet er vrient å begi seg utpå uten å beskyldes for moralisme, er det verdt å prøve seg på følgende påstand; det er utrolig kjipt og nasjonalegoistisk av norske folk å bare ville gi penger til norske tiggere.

Det er en utbredt og kanskje sann sannhet at de rumenske tiggerne er med i tiggerligaer, at det er bakmenn som samler inn penger etter endt femtentimersøkt på knærne på en våt avis i drivende snøvær. Er det derfor de fleste unngår å gi rumenerne penger? Det er en like utbredt og kanskje sann sannhet at de norske tiggerne bruker pengene på børst og dop og man må i så tilfelle anta at de som gir penger til norske tiggere finner disse kapitalformålene mer akseptable enn de første. Det kan være ett svar på at pengene går i pappkrus klemt mellom hvite fingre. Samtidig øker etterspørselen etter utenlandske prostituerte lenger nede i gata, det er en sannhet at pengene mange av disse tjener går til bakmenn og traffickingligaer. Og det er ofte slik at de «norske» prostituerte bruker pengene på børst og dop. Den moralske pekefingeren om at det er bedre med børst og dop enn ligaer er med andre ord ikke like tydelig i denne skyggebusinessen. Det har kanskje sammenheng med at det å gi penger til tiggere er en barmhjertig og akseptert sosial handling, mens å kjøpe sex overhodet ikke er det. Men det er vanlige mennesker som kjøper sex, akkurat som det er vanlige mennesker som gir penger til tiggere, så det er betimelig å stille spørsmålstegn ved om vi i Norge finner en allmenn moral mot organiserte ligaer, eller om tiggermoralen bunner i noe annet.

Paradokset i den selektive givergleden er at man må anta at de fleste rasjonelt sett vet at fattigdommen er større og de sosiale systemene for å ta vare på sårbar befolkning er dårligere i Romania enn i Norge. Følgelig er det grunn til å anta at også rumenske tiggere sitter timevis på kald asfalt av nød og ikke fordi de er utspekulerte lurendreiere. Hvis argumentet er at en ved å gi penger til tigging bidrar til å opprettholde tiggingen, så bør man være konsekvent og ikke gi penger til noen. Men hvis man gir penger til noen tiggere, bare ikke rumenere, så blir begrunnelsen mer grumsete. Er det sånn at rumenerne må gi penger til «sine» tiggere, og så gir vi penger til «våre»? Hvert land, sine problemer, sine tiggere? Er ikke det en rimelig utdatert feie-for-egen-bakdør-retorikk?

Dette er ikke et forsøk på å lage et hierarkisk system av verdige tiggere og å plassere de rumenske på toppen, men snarere et forsøk på å hevde at det må være like jævlig å være rumensk tigger som det er å være norsk tigger.

Selve fenomenet tigging er en fornedrende og trist øvelse, man er prisgitt andres vilkårlige vilje til å avse småpenger som for dem er overflødige, men som for tiggeren betyr overlevelse. Og når flere i Norge gir penger til norske tiggere, og kjente norske skribenter beklager seg over at de ikke helt klarer å tråkke over grensa og avse en femmer til en rumener, må det være lov å stille spørsmål ved hvor langt vi egentlig har kommet når det gjelder inkludering, fargeblindhet, antirasisme.

Samfunnsgeografiens første og mest opplagte læresetning er at det nære er nærmere enn det som er lenger borte. Så også med mennesker, en nordmann føler at andre nordmenn er nærere henne selv enn en rumener. I hvert fall ser det ut som det er sånn for de middelaldrende, hvite norske. For en sjuåring på en vanlig barneskole i Oslo er det ikke opplagt at hun tiggerdama som er mørkere i huden enn han tiggermannen skal bak i tiggerkøen. Derfor ga de fire guttene et par av sine godterikroner til han rumenske tiggermannen. Fordi det var fristende å gi han penger, fordi han ikke så så innmari glad ut.

GIR TIL NORSKE: Hvorfor er det så mange som kvier seg for å gi penger til rumenske tiggere, spør Siv Mjaaland. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG
GIR TIL NORSKE: Hvorfor er det så mange som kvier seg for å gi penger til rumenske tiggere, spør Siv Mjaaland. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG Vis mer
image: Tiggermoral
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media