Tigging og sexkjøp

Regjeringen vil forby tigging, men oppheve sexkjøploven. Det henger ikke på greip, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Her forleden skulle Høyre forsvare tiggeforbudet i Dagsnytt Atten, og måtte forklare hvorfor regjeringen samtidig vil oppheve sexkjøploven som har noe av den samme begrunnelsen. Svaret var, for å si det forsiktig, lite overbevisende. Men opposisjonen godter seg ikke over dilemmaet. De sliter med det samme.

Kriminalitet og trafficking har vært sentrale argumenter for å forby både sexkjøp og tigging. De færreste tilhengere av forbud, i hvert fall blant politikere, har sagt like ut at de er mot prostitusjon, eller at de misliker romfolk, men peker i stedet på at begge virksomheter er forbundet med forskjellige former for kriminalitet, i verste fall menneskesmugling.

Argumentasjonen er påfallende lik, tross at konklusjonene er forskjellig. Regjeringen ønsker å innføre et nasjonalt tiggeforbud, men vil oppheve sexkjøploven. Ap, SV og KrF vil ikke ha tiggeforbud, men vil beholde sexkjøploven.

Det kan se ut som begge sider har falt for fristelsen til å bruke en vikarierende argumentasjon som fremstår lite prinsipiell. Og begge sider støtter seg på politiets bekymringsmeldinger, som de henholdsvis tar på det dypeste alvor, eller stiller spørsmål ved, avhengig av ståsted.

Politiet har vært en overraskende aktiv premissleverandør i en betent debatt. De har lenge ivret for et tiggeforbud, men vil fjerne sexkjøploven fordi den angivelig er vanskelig å håndheve. I Sverige har ikke politiet slike problemer. Kanskje har nordmennene noe å lære av sine svenske kolleger?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men kan tigging og prostitusjon overhodet sammenliknes? I hvilken verden er det å bli tvunget til å selge sex likestilt med å holde fram en kopp på gata? I den norske debatten er det blitt slik de seinere åra ettersom utlendinger har inntatt begge markeder.

De har overfladiske likhetstrekk. Begge er et resultat av fattigdom, åpne grenser og norsk velstand. Begge er synlig innslag i gatebildet og har skapt store overskrifter, sinne og frykt. Begge er i mer eller mindre grad organisert.

De har ikke minst det til felles at et forbud skal gjøre det mindre attraktivt for utlendinger å komme til Norge for å selge sex og tigge. Så lenge det bare var rusa nordmenn som tigget og solgte seg på gata, var det et problem for sosialomsorgen. Nå er det blitt kriminalpolitikk og en sak for utlendingsapparatet.

Like åpenbart er det forskjeller. Prostitusjon og trafficking er blant verdens største og mest kriminelle industrier. En million barn havner årlig i sexindustrien. Det liberale standpunkt, at det er en privat kontrakt mellom to voksne som samfunnet ikke skal blande seg borti, lyder stadig hulere.

Flere hevder at sexkjøploven nettopp har bidratt til å skape et marked for kriminelle bakmenn i Norge, hvor prostitusjon før loven var mindre organisert. Da er i så fall Norge også på dette området annerledeslandet og går mot utviklingen i resten av Europa.

I land hvor prostitusjon er blitt legalisert, for eksempel i Tyskland, er det raskt blitt en milliardindustri, hvor de fleste prostituerte kommer fra Øst-Europa som rene slaver for bakpersoner, ifølge en reportasje om den europeiske sexindustrien i Der Spiegel. Det har ført til en beinhard konkurranse og mindre beskyttelse for kvinnene. Tysk politi hevder det er nær umulig å gripe inn, fordi sanksjonene mot kvinnene og deres familier i hjemlandet er så brutale.

I EU ser man derfor til Sverige, hvor sexkjøploven har virket lenger enn den norske, og hvor både politi og politikere anser den for å være en suksess. Akkurat som i Norge var den omstridt til å begynne med, men motstanden har for lengst forstummet. Nylig gikk EUs likestillingsutvalg inn for å innføre en sexkjøplov etter svensk modell i EU.

Å tigge på gata er noe annet enn å selge sex. Villainnbrudd er mindre skadelig enn å tvinge jenter til å prostituere seg. Likevel ønsker regjeringen å forby det ene og legalisere det andre.

Jeg tror derfor at det ikke vil skje. Å oppheve sexkjøploven vil i praksis bety å legalisere prostitusjon, og jeg ser vanskelig for meg at Erna Solberg kan gå i Stortinget og forsvare det, heller ikke ved å hevde det er til kvinnenes beste. Selv om norsk prostitusjon tidvis fremstilles i media som et alternativ til studielån, kan ikke lovverket bygges på en slik Disney-illusjon.

KOMMENTARFELTET BLIR DEBATTLEDET AV TERJE MOSNES

Lik Dagbladet Meninger på Facebook