Tikkende justismordbomber

I Norge oppklares ikke justismord av offentlige aktører som politi eller påtalemyndighet. Justismord oppklares oftest av «amatører».

JUSTISMORD: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker viderefører de feilene som Høyesteretts kjæremålsutvalg begikk. Resultatet er tikkende justismordbomber, mener forfatteren. Bildet viser frikjennelsen av Fritz Moen, for drapet av Sigrid Heggheim, i 2004. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
JUSTISMORD: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker viderefører de feilene som Høyesteretts kjæremålsutvalg begikk. Resultatet er tikkende justismordbomber, mener forfatteren. Bildet viser frikjennelsen av Fritz Moen, for drapet av Sigrid Heggheim, i 2004. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

I Norge oppklares ikke justismord av offentlige aktører som politi eller påtalemyndighet: Justismord oppklares oftest av «amatører». De har alle kjempet en årelang kamp mot påtalemyndigheten og domstolene. Både i Liland-saken og Fritz Moen-sakene kjempet påtalemyndigheten og rettssystemet, for øvrig med nebb og klør, for å forhindre gjenopptakelse. Kommisjonen har så langt vist seg like vrang. Det mest graverende eksempelet er Torgersen-saken.

Det står for meg som om spørsmålet om en sak skal gjenåpnes har blitt redusert til et spørsmål om språk (jus), og fullstendig løsrevet fra størrelser som tvil og sannhet. Et tegn på dette er at Kommisjonen ikke finner bevis for at Torgersen er skyldig, men lykkes likevel i å argumentere for at Torgersen-saken ikke skal gjenåpnes. Det er et farlig paradoks. For å få en sak gjenåpnet må man bringe inn nye bevis, eller man må bevise at en sentral aktør (aktor, politi, vitner etc.) i sakens gang har gjort seg skyldig i en straffbar handling. Det siste virker umulig. Selv etter at Liland og Moen ble renvasket har ingen måtte stå til ansvar for feilene som ble begått.

Når det gjelder nye bevis er dette også meget interessant, all den tid det er en forutsetning for et justismord nettopp at bevisene som allerede finnes har blitt feiltolket. Når retten evner å bevise at en uskyldig er skyldig, skal da ikke mangelen på nye bevis være det som forhindrer gjenopptakelse?

Det er altfor vanskelig å få gjenåpnet en drapssak i Norge. Rettssystemet begår sjelden feil, men gjør det, rettes det ikke opp. En av grunnene til dette handler om en naiv tiltro til at verken politiet, sakkyndige eller påtalemyndigheten kan ha begått feil, gjort en dårlig jobb - eller ha løyet. Dette til tross for at de kjente justismordene har avdekket at alt dette faktisk finner sted. Det ser ikke ut til at Kommisjonen tar dette inn over seg. Alle anførsler om løgn eller dårlig arbeid avfeies som konspirasjonsteorier.

Men den viktigste forutsetningen for at justismord ikke gjenåpnes handler om den retoriske trylleformelen «helhetsvurdering av bevisene». Det er dette som i mer enn tjue år nektet Liland og Moen gjenopptakelse, og som nekter Torgersen det i dag. Plukker man «helheten» fra hverandre, og ser på indisiene separat, ser man at retten har bygget på summen av en rekke verdiløse indisier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.