Anmeldelse: Ed Sheeran - «= (Equals)»

Til å bli trøtt av

Ed Sheeran på resept.

Foto: Henry Nicholls/Reuters
Foto: Henry Nicholls/Reuters Vis mer
Publisert

ALBUM: Det er lett å kritisere Ed Sheeran. Han er eventyrlig suksessfull, er tilsynelatende en gromgutt og skriver låter som er skreddersydd for å gre en hel verden medhårs. Er det da berettiget å angripe en artist for ikke å være provoserende eller konfronterende?

«= (Equals)»

Ed Sheeran

Pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Warner Music

«Tomt og konstruert»
Se alle anmeldelser

Svaret på det er både ja og nei. Nei, av den grunn at suksess ikke diskvalifiserer deg fra å være en kreativt givende artist. Ja, når det handler om det motsatte. I det øyeblikket musikken får en følelse av å være konstruert og vektet på en måte som skal gi minst mulig friksjon eller aldri utfordre, da nærmer man seg fort et samlebåndsprodukt som ikke er egnet til annet enn å behage de som ikke forventer noe annet enn å musikalsk bamseklem.

De små tingene

Og det er Ed Sheeran veldig flink til. Sannsynligvis en av de beste vi noen gang har hatt. Men det gjør ikke musikken hans til stor kunst eller noe som flytter grenser. «= (Equals)» er mer av den samme patenterte pludre-popen han har fylt stadioner i alle verdenshjørner med.

«I thought it feel different, playing Wembley / 80 thousand singing with me / It's what I've been chasing, this is the dream / When it was all over I cleared out the room, grabbed a couple of beers, just me and you / Then we started talking, the way that we do.»

Det handler om de små relaterbare tingene, de nære samtalene - tilværelsen malt med bred pensel og enkle setninger. «First Times» handler om kona, om å bli far, om å ta nye steg i livet. Han lærer deg ikke noe nytt, bare forteller at han er som deg. Noe som gjør han til en slags Skybert for alle som trenger en skulder å lene seg på.

Alt etter som

«Bad Habits» og «Overpass Graffiti» er blendahvit pop-funk med et sirlig kalibrerte stadionrefreng. «The Joker and the Queen» befinner seg i andre enden, hvor Sheeran får lettet hjertet sitt over noen sparsommelig pianoakkorder. «2Step» er Sheeran slik vi lærte han å kjenne i hine hårde dager, mitraljøserappende over en loop-station. Alle formålstjenelige nok. Sistnevnte kan være en fin karamell å ha når man skal løfte stemningen igjen på gigakonsertene han skal holde fremover.

Alt dette sagt, det er ingen skam i å trykke hverken Ed Sheeran eller denne plata til sitt bryst. Det er ingen tvil om at «= (Equals)» leverer det den satt ut for å være, en effektiv og veloljet samling låter som er egnet til å kauke med på for de som ønsker det.

Men det må også være lov til å mene at innholdet her kjennes tomt, konstruert og lite hjertelig, til tross for sin (påtatt) personlige natur.

En musikalsk lykkepille på resept.

Selv blir jeg mest søvnig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer